Regionalmeldingen: dogmatisme hindrer utvikling

Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete har lagt fram en melding til Stortingen om distrikts- og regionalpolitikken. Det er et viktig politikkområde. Meldingen skisserer viktige utfordringer; todelingen av næringslivet der oljesektoren lever sitt eget liv med et galopperende kostnadsnivå. Verdiskapning i distriktene og god utnyttelse av de naturlige råvarer vi forvalter i dette landet. Jeg er enig med Liv Signe i hovedtrekka av analysen og noen av løsningene. Men jeg tror ikke alle fungerer som hun vil. I tillegg drar hun med seg den største ulempen ved landbrukspolitikken: målkonflikt. 

Navarsete vil satse på kompetanse. Det er bra. Hun vil bevare kompetansen i kommunene og hun vil ha kompetansebasert innovasjon. Naturressurser bidrar betydelig til Norges økonomi og må forvaltes med kunnskap for å være bærekraftig. Alt dette er bra. Men fagmiljøer og kompetanse krever ofte en viss størrelse. om ikke regjeringen er villig til å tvinge kommune til å ansette kompetente medarbeidere med forskriftsmessig tvang, er det størrelsen på kommunen som avgjør. Store kommuner kan ha råd til å ansette bedre kompetanse. Det er ikke nok å si det i en melding. Man må ha oppgaver, ressurser, kolleger å diskutere med og politikere som lytter på faglige råd og betaler det det koster. Senterpartikommunene skiller seg ikke spesielt positivt ut. Vår erfaring med distriktskommuner er at de ikke alltid er like opptatt av kompetanse som ministeren. Av og til slår jantelov og gjerrighet gjennom og vi får halvgod kompetanse i stedet for god.

Regionsentra: et i hvert fylke, 5 i landet eller 5 i hvert fylke? Vil Liv Signe bevare alle små og store sentra for enhver pris?  Sterke regionsentra betyr at man må styrke noe og prioritere andre ned. Den prioriteringer synes ikke ministeren det er nødvendig å gjøre. Hun vil ha mer av alt, overalt. Det går ikke. Noe må prioriteres uten at det dermed betyr massiv sentralisering. Noen ganger er et sterkere sentrum i kommunen og regionen det som trengs for å stoppe flyttestrømmen til Oslo, selv om noen sidedaler får lavere folketall.

Sterk regionale utdanningsinstitusjoner betyr at man må tørre å satse på en høyskole i hvert fylke, samt noen få kvalitetsuniversitet. Smått er ikke alltid godt. Spesialiserte forsknings- og utdanningsinstitusjoner trenger en viss størrelse, et visst fagmiljø for å kunne konkurrere om de beste hodene og gi de beste resultatene. Skal vi bruke utdanning som bosettingsvirkemiddel? Eller skal vi ha utdanningspolitikk med høy og riktig kvalitet som mål? Det siste vil i hvert fall gi mer kunnskap og innovasjon. Det er ikke alltid det er lurt å spre eggene på mange kurver. Vi kan i hvert fall ikke ha ett egg i hver kurv.

Navarsete går etter min mening i fella ved å bekjempe all sentralisering. Det er et dogmatisk standpunkt i senterpartiet. Noen ganger er det bra å konsentrere krefter og ressurser. Hun vil ta vare på alt i distriktene og spre arbeid, utdanning og virkemidler jevnt utover. Det blir litt til alle, men ingen prioritering. Alle får på den måten mindre. Distriktene blir ikke sterkere med denne meldingen.

Pensjon – igjen!

Banklovkommisjonen har i dag lagt fram forslag til ny tjenestepensjonsordning i privat sektor. Er banklovkommisjonens forslag et skritt mot et bærekraftig pensjonssystem eller er det laget for at livselskapene skal bli skjermet og dermed sikre sine eiere mindre risiko og større overskudd?

Er du født før 1963 kan du slappe av. Alt blir omtrent som før. For oss andre blir det endringer. Ytelsespensjon som vi dag kjenner den blir borte. Det skal erstattes med innskudd. Om man ser gjennom alt pratet om overgangsordninger, er det det som er essensen. Det er en fordel med litt overgangståkelegging slik at endringene ikke føles så brå for oss arbeidstakere.

Et pensjonssystem som er økonomisk bærekraftig er en fordel for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Det forutsetter at man får en pensjon å leve for, at systemet er forutsigbart og at det er godt fondert. Dette har til nå delvis vært virkeligheten, men livselskapene strever med å opprettholde avkastningskravet og kapitalsikringen, og arbeidsgiverne vil ha mindre ansvar for pensjonen. I realiteten er det da arbeidstakerne som må betale for nytt system med høyere risiko.

Det kan være fordeler med innskuddsbaserte systemer. Da må innskuddene være store nok og avkastningen over tid være høy nok. Arbeidsgiverne kan kompensere for en framtidig pensjonsforpliktelse og dermed mindre risiko ved å øke lønn og pensjonsinnskudd i dag. Banklovkommisjonen foreslår å øke taket for innskudd fra 5-8 % til 8-26,1 %. Det er positivt. Så får vi se om arbeidsgiverne følger opp.

Kommisjonen foreslår også at ytelsesbaserte ordninger skal videreføres, i hvert fall foreløpig. Livselskapene får en treårsfrist til å tilpasse eksisterende rettigheter til ny ordning. Intensjonen er at opptjente rettigheter ikke skal forsvinne. Men når man snakker om overgangsordninger betyr dette egentlig endringer over tid. Naturviterne og Akademikerne er i mot tvangskonvertering av ytelse til innskudd.

Er banklovskommisjonens forslag egentlig designet for å sikre livselskapene? Ja, men det er også nødvendig for å tilpasse tjenestepensjonen den nye folketrygden. Går det an å leve av den nye innskuddspensjonen? Ja, men det forutsetter gode avtaler med arbeidsgiverne. Er ytelsesordningene endelig begravet? Nei, men de første skrittene er tatt.

Jeg mener at den ekstra risikoen arbeidstakere tar på seg ved en ytelsesordning må betales med høyere innskudd fra arbeidsgiver, større fleksibilitet og sikring av tidligere opptjente rettigheter.

Snart er det offentlig tjenestepensjon som står for tur…

Ja til uføre i arbeid!

Forskerne Knut Røed, Simen Markussen og professor Steinar Holden vil endre den norske velferdsmodellen. I korthet går deres forslag ut på at uføre skal jobbe 100 % for å få uføretrygd. Artikkelen publiseres i tidsskriftet til samfunnsøkonomenes forening senere denne uken, men nyheten er på flere aviser i dag.

Forslaget er interessant fordi det kan være med på å sikre velferdsstaten, få flere i arbeid og hindre utstøting av yrkeslivet. Dette er interessant økonomisk men også i veldig stor grad sosialt. De to vanligste årsakene til uførhet er lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer. Disse gruppene vil få en helsegevinst av aktivitet og arbeid.

Forslaget innebærer at man tjener mer ved å utnytte restarbeidsevnen. Man vil i mye større grad enn nå utnytte restarbeidsevnen. Den enkelte tjener på det. Det vil gi en motivasjon for større yrkesdeltakelse helt i tråd med arbeidslinja. Det er viktig fordi vi vet at vi kommer til å mangle arbeidskraft i landet. Vi importerer allerede mange hundretusen utenlandske arbeidstakere. I første rekke fra nordiske land, men også fra Øst-Europa.

Det blir mindre interessant å misbruke ordningen fordi man ikke får fordelen av mye fritid. Det blir også umulig å ta med seg trygda utenlands. Flott! Det er jo ikke greit å heve uføretrygd fra Norge mens man bor et annet sted.

Forslaget er aktuelt fordi det adresserer den viktigste mekanismen som skaper problemer for den norske velferdsmodellen; har man først blitt ufør, vil man forbli det. De som går ut av arbeidslivet kommer ikke tilbake. Uførhet behøver jo ikke være enten eller. De fleste har en restarbeidsevne tilbake.

Forslaget medfører en del praktiske problemer: hvem skal ansette disse menneskene? Hvem skal betale for tilrettelegging og oppfølging? Det offentlige kan sikkert ta noen, men dette er også en kraftig utfordring til det private næringslivet som liker å kritisere velferdsordningene. Her har de en mulighet til å bidra til inkluderende arbeidsliv selv!

Etter min mening blir den største utfordringen å bevare verdigheten til enkeltmennesker. De som tvinges ut i arbeid må føle at dette gir økt status og at de er likeverdige andre arbeidstakere. Jeg tror det kan lykkes. De fleste liker å bli sett, de liker å bli verdsatt og at de liker å bidra. Gjort riktig kan dette forslaget gjøre livet til uføre mer meningsfylt. Det kan bidra til å gjøre den norske velferdsmodellen mer bærekraftig. For at det skal lykkes må man ikke bare se på de øknomiske gevisntene som helt klart er tilstede, men også de sosiale. Her ligger nøkkelen til suksess eller fiasko.

Roar Flåten er på jordet!

LO-sjef Roar Flåten gikk i går ut på Dagsrevyen og mente at dyrka mark skal tas i bruk til boligbygging. Han vil også at kommunene skal lovpålegges å bygge boliger. Dette er ikke bærekraftig og stikk i strid med gjeldende politikk, – og det med god grunn! Flåtens forslag er helt på jordet.

Vi trenger den matjorda vi har for å fø en voksende befolkning. Norge må gjøre seg mindre avhengig av import av mat når befolkningen øker med 20 % de neste tiårene og klimaendringene øker presset på matproduksjonen i andre deler av verden. Innenlandsk matproduksjon blir en buffer mot endringer i pris og etterspørsel på verdensmarkedet. Da blir det helt feil å bruke jordbruksarealer som boligområde.

Et frislipp av omdisponering av landbruksarealer vil i tillegg føre til mer spredte tettsteder med mer bilkjøring, store transportutfordringer og dyr infrastruktur for kommunene som resultat. Boligbyggingen må være mer konsentrert enn det vi har sett til nå. Vi må bygge tettere, gjerne innenfor eksisterende bebyggelse for å møte utfordringen på boligmarkedet.

Boligbygging på flate jorder vil bare redusere kostnadene til utbygger og i mindre grad bidra til lavere boligpriser.

Problemet med boligmarkedet er å komme seg inn i det. Etablering med egen bolig må gjøres enklere, kanskje på bekostning av de heldige som er inne i markedet allerede? Som en start kan man øke beløpet til BSU-sparing, endre skattereglene ved førstegangskjøp og selvfølgelig øke boligbyggingen. Det gjøres best gjennom godt reguleringsarbeid og rask saksbehandling i kommunene. Naturviterne mener at dette fagområdet bør prioriteres opp. Politikernes evne til å fatte raske vedtak utfordres også. En kombinasjon av kommunenes politiske vilje og investorenes ønsker vil gi oss den boligbyggingen vi trenger. Regjeringen må legge rammevilkårene til rette, men å gå bort fra jordvern er ikke rette veien å gå.

Flåten har også et stikk til bøndene: ” ikke all jord er drevet godt” derfor er det ikke så farlig med omdisponering. Det ligger en stor utfordring for landbruket å sørge for en effektiv eiendomsstruktur som bidrar til at jorda er i hevd. Et landbruksareal som ligger brakk har dårlig vern mot omdisponering.

Skogbrukets samfunnskontrakt

Skogeierne i Norge forvalter 1/3 av arealet. Når vi vet at halvparten av Norge er fjell, blir mesteparten av det som er igjen skog. Det er med andre ord viktig hvordan skogen forvaltes.

Skogen skal bidra med mange ting; arena for friluftsliv, sanking av bær og sopp, jakt og fiske, produksjon av tømmer til ved, trelast og treforedlingsindustri og produksjon av miljøgoder som biologisk mangfold og økosytsemtjenester. Listen er lang og en kort oppramsing gir ikke et fullstendig bilde. Alle har et forhold til skog.

Nå har skogen fått en ny oppgave; binde CO2. Det har riktignok vært primærproduksjonen i skogen til alle tider, men nå er det en offisiell del av skogens oppgave i klimameldingen. Det er positivt.

Regjeringen vil ha mer skog i Norge. Skogeierne skal plante mer. Ikke bare der det er skog, men også i skogreisningsstrøk. Jeg skal la debatten om treslagsskifte og fremmede treslag ligge her. Regjeringen får uansett mye gratis fra skogbruket. Kulturlandskapet og fjellet gror igjen, så uansett vil vi ha mer skog i Norge om 100 år.

Skogbruket er enige i satsingen. Ja, mer enn det; det jubles! Fint det, men hvorfor er man så redd for statlige pålegg til planteantall? Hvorfor vil ikke næringen ha forskriftsmessige tall på hvor mye som skal plantes?

Etter hogst vil planting i all hovedsak være den rette foryngelsesmetoden. Det er viktig at skogbruket planter et tilstrekkelig antall planter som sikrer produksjonen. Plantetallet har de siste årene vært lavere enn det faglige eksperter anbefaler. For mange skogeiere skuler seg bak dårlig naturlig foryngelse og påstår at lauvkrattet skal bli ved.

Jeg tror skogbruket hadde fått en tydeligere og dermed sterkere samfunnskontrakt om man hadde et lovfestet misteantall på planting slik som svenskene har. Der borte i øst slurves det ikke med foryngelsen. Skogbruket er helt avhengig av å kunne dokumentere en tilstrekkelig planting etter hogst for å legitimere at klimaet reddes av skogen. De har fortsatt en vei å gå for å gjøre skogbruket bærekraftig.

Laksenæringene i Norge sliter med bærekraften

124 lakseelver er stengt for fiske av Direktoratet for Naturforvaltning. Grunnen er for lite gytende laks og manglende rapportering. Elveeiernes organisasjon, Norske lakseelver, mener oppdrettsnæringa må ta skylda. De taper nesten 300 millioner kroner i år på stenginga påstår de. Havbruksnæringa mener bildet er sammensatt og vil ikke ta hele ansvaret.

Naturviterne mener det er legitimt og riktig å bruke ressursene i hav, fjorder og elver på både oppdrett av fisk og lakseturisme. Det er bra at ressursen utnyttes. Havet er et effektivt økosystem for produksjon av protein for menneskeføde og dette gir betydelig overskudd og arbeidsplasser i distriktene. Kanskje ikke så mange som oppdrettnæringa vil gi inntrykk av, men likevel en faktor som må regnes med.

Laksefiske i norske lever er en viktig del av reiselivsnæringa i ellers næringssvake strøk. Det er ikke bare en hobby for pengesterke. Alle kan få fiske laks i Norge om du har tålmodighet til det. Denne delen av norsks utmarksnæring må i all framtid være en sommeraktivitet som preger elvene langs fjord og kyst.

Samtidig må lakseresursene i elvene sikres gjennom god forvaltning. Den økonomiske og sosiale bæreevnen er nok ivaretatt, men den biologiske må sikres bedre.  Når mange elver blir stengt på grunn av manglende rapportering viser det at for mange elveeiere ikke har tatt signalene om bedre rapportering av fangster. De har nok fått noen svært tydelige hint av forvaltningen i flere år. Det er på tide at de våkner. Selv om elvene er små, må det rapporteres. Jeg må jo selv rapportere de få dyra jeg feller under småviltjakta. Hvis elveeierne mener de forvalter en unik ressurs, må de få orden på rapporteringen i løpet av året.

Oppdretterne må erkjenne at så store konsentrasjoner av laks som det finnes i mærene langs kysten av Norge i dag gir et betydelig press på villaksen når det gjelder sykdommer og lus. Genetisk forurensing av lokale laksestammer på grunn av rømming kommer i tillegg. Disse faktorene må komme under kontroll gjennom bedre avlusningsmetoder, langt sikrere mærer og bedre sykdomskontroll. Jeg tror oppdrettsnæringa har begynt å forstå at disse utfordringene må tas på alvor og at det må gjøres på en troverdig måte.

Det er nå på tide at havbruksnæringa og elveeierne blir enige om felles mål og virkemidler for å sikre en bærekraftig forvaltning av norske lakseressurser. Det innbefatter løsning på problemene med rømming, lakselus og sykdommer. Det innebærer en riktig plassering av oppdrettsanlegg og et nivå på produksjonen som gir et levelig sykdomspress på villaksen. Videre må villaksen slippe å konkurrere med rømt oppdrettslaks i elvene. Elveeierne må regulere fangst av laks etter bestanden i hver enkelt elv og gi rapporter som underbygger en slik bestandskontroll.

Lønnsoppgjøret må sikre kompetanse!

Målet for det offentlige er å levere tjenester med best mulig kvalitet til riktig tid. For å få dette til må stat og kommune har riktig kompetanse. Uten akademisk kompetanse blir tjenestene dårligere. Forvaltningen av naturressurser og matproduksjon blir ikke bærekraftig uten spesialkompetanse på natur. Det må være mulig for lokal arbeidsgiver å rekruttere og beholde den nødvendige kompetanse. Statens lønnssystem gir ikke den muligheten.

Demokratiet er avhengig av akademisk kompetanse. Uten godt beslutningsgrunnlag basert på vitenskapelig fagkunnskap kombinert med lokalkunnskap, blir det dårlige vedtak. Kommunikasjonen mellom politikere og administrasjon er avgjørende for levende demokrati og gode løsninger. Da må det offentlige sikre seg de beste akademikerne!

Knapt noen av de store oppgavene i det offentlige lar seg løse uten akademisk kompetanse. Særlig innen Naturviternes områder er det mange som tror seg til ekspertise. Natur er liksom noe alle kan nok om. Det er en stor og kostbar myte! Naturen ordner ikke alltid opp selv. Naturressursene kan ødelegges eller forvaltes bærekraftig. Naturviterne ønsker det siste. Vi tror mange er enige med oss om de tenker seg om.

Stat og kommune tror man sparer på å holde lave lønninger for akademikere. Det er en illusjon! Når viktig kjernekompetanse i det offentlige stadig blir hengende mer etter lønnsmessig sine kolleger i privat næringsliv, får det uheldige konsekvenser for det offentliges evne til å gjennomføre sine oppgaver til beste for innbyggerne og næringsliv.

Naturviterne og Akademikerne mener at problemene må løses sammen med, og overfor dem problemene gjelder. Dette betyr at en langt større del av lønnspotten må fordeles lokalt. Det fører ikke til umiddelbar urettferdighet at den lokale leder deltar mer aktivt i lønnsforhandlingene. Det er en grov undervurdering av lokalt samarbeid og lokale tillitsvalgte.

Det er også en myte presentert av våre kolleger i andre hovedorganisasjoner at Naturviternes og Akademikernes lønnspolitikk vil ødelegge den norske modellen for lønnsoppgjør. Dette er selvfølgelig feil. Vår politikk vil videreføre sentrale forhandlinger om rammen for oppgjørene. Rammen skal bare fordeles lokalt og det vil gi en bedre tilpasset og mer effektiv fordeling av lønn til akademikere. Jeg kan heller ikke se at fjerning av lønnstabellen og overgang til årslønn presentert som et kronebeløp skal sette noe som helst i fare.

Vi har i dag en pussig situasjon: staten og Akademikerne er enige om at en større del av lønnspotten skal fordeles lokalt. Men vi får ikke en egen avtale til tross for at Akademikerne organiserer halvparten av akademikerne i staten. Vi blokkeres av andre arbeidstakergrupper som enten ikke opplever å ha tilsvarende problemer eller som ønsker å løse sine problemer på andre måter. De kan godt lage sine egne avtaler, men de bør ikke samtidig ha noen plass ved løsningene av de utfordringene som staten og Akademikerne skal løse seg imellom.

Ny kost – ny miljøpolitikk?

Bård Vegard Solhjell blir i dag utnevnt til ny miljøvernminister etter Erik Solheim. Han har mange utfordringer.

Som ny, fersk minister må han nå raskt etablere en miljøpolitisk plattform som er troverdig. Utfordringene er mange. Jeg vil fokusere på tre av dem: energi, klima og biologisk mangfold. Innen disse tre områdene må beslutningsgrunnlaget være kompetanse og kunnskap. Vi trenger kompetente saksbehandlere og best mulige saksopplysninger.

Energi

Norge trenger en overordnet energipolitikk. Målet må være at all energi skal være fornybar. Vi må velge fornybar energi hver gang vi skal ta en beslutning fra nå av.

Konsesjonsbehandlingen for vindkraft og småkraft må skje etter en overordnet plan slik at det blir forutsigbart for aktørene hvilke rammebetingelser man må forholde seg til.

Et godt distribusjonsnett er meget viktig i denne sammenheng. Ikke minst overføringskapasitet til utlandet.

Klima

Klimameldingen lar vente på seg. Vi forventer nå at Solhjell tar fatt i denne og setter fokus på kretsløpstankegang, fornybar energi, samferdsel og ikke minst klimatilpasning. All energi skal være fornybar. Forvaltningen av fotosyntesen i Norge vil bidra med store positive bidrag både med å lagre CO2 og å levere fornybar energi i form av flis eller biogass. KLimemeldingen må også inneholde en stor satsing på tog. Det vil være positivt for klimaet i tillegg til å være et bidrag til velferd og verdiskapning.  Norge er i dag ikke tilpasset dagens klima. Det koster mye å la være. Når vi vet at klimaet endrer seg til det verre, sier det seg selv at utfordringene er store.

Erik Solheim etablerte Arbeidslivets miljø- og klimapolitiske råd mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere. Klimaspørsmålet er meget viktig for utviklingen av velferd og verdiskapning. En viktig arena for gjennomføring av klimatiltak er arbeidslivet. Helt selvfølgelig vil noen mene fordi alt skjer i en virksomhet enten den er privat eller offentlig. Arbeidslivets parter er helt avgjørende for å få en god klimapolitikk. Både på innhold og forankring.

Biologisk mangfold

Norsk natur, naturtyper og arter må sikres et godt vern. Da trenger vi et godt kunnskapsgrunnlag. Vi trenger kompetanse i forvaltningen, særlig i kommunene. Her mangler det mye. Bare 10 % av kommunene har slik kompetanse i dag. Spesialkompetanse er enda sjeldnere.

Legitimiteten til naturvernet er viktig for å sikre et godt vern. Enten det er snakk om rovdyr eller kulturlandskap. Folk må føle at de kan leve med vern. Miljøvernarbeidet kan ikke bare være krig om restriksjoner og båndlegging. Det må også være et bidrag til velferd og livsglede. Riksrevisjonen viste at biologisk mangfold går tapt i naturreservater. Tanken om bruk og vern er meget viktig i denne sammenheng. Vi vet at mange arter og naturtyper er avhengig av bruk. En tilpasset bruk naturligvis, men likevel. Skal vi kombinere bruk og vern trengs god kompetanse. Den finnes bare i begrenset grad. Ikke bare i forvaltningen, men også i forskning og på universitetene. Her må det satses enda mer enn det MD har gjort siste år.

Artsdatabanken og artsprosjektet må sikres fortsatt gode rammebetingelser for å forbedre kunnskapsgrunnlaget om arter og naturtyper. Artsdatabanken har etablert seg som en nøytral aktør som leverer kvalitetssikrede data. Det er avgjørende for troverdigheten. Ikke bare til Artsdatabanken, men også til de tiltak som blir foreslått med grunnlag i disse data fra miljøforvaltningen.

Naturviterne ønsker Bård Vegard Solhjell  lykke til med miljøarbeidet i Regjeringen. Vi håper at miljøvernet og klimaarbeidet gjenspeiles i alt Regjeringen gjør.

Vikarbyrådirektivet – et bidrag til et bærekraftig arbeidsliv

Skal vi godta alt som kommer fra EU? Slik blir saken om vikarbyrådirektivet ofte presentert. Noen sier derfor nei. Noen sier også nei fordi de er redd for at direktivet vil føre til økt midlertidighet og flere vikarer. Jeg mener direktivet sikrer vikarer rettigheter vi andre allerede har. Direktivet vil heller ikke automatisk føre til økt midlertidighet, deltid, eller vikarbruk.

I en tilsynelatende endeløs strøm av direktiver fra EU er det nå vikarenes tur. Vikarbyrådirektivet har som mål å sikre vikarene minstelønn og bedre rettigheter enn i dag.

Det er et dilemma at Norge innfører mange direktiver fra EU, men det må ikke gjøre oss blinde for at de kan inneholde fornuftig politikk. Jeg støtter ikke direktivet fordi det kommer fra EU, men pga innholdet. Mange mener at innføring av vikarbyrådirektivet er en kamp for eller mot EU/EØS. Jeg opplever det ikke sånn, men ser dilemmaet med at vi innfører alle EUs direktiver i Norge. Hver enkelt bør vurderes individuelt og på faglig og juridisk grunnlag. Vi har jo sett at EU har kommet lengre enn Norge for eksempel på miljøvern og vannforvaltning. Ingen grunn til å stritte imot gode forslag bare fordi de kommer fra EU.

Naturviternes politikk er at fast ansettelse skal være hovedregelen i arbeidslivet.

Vi ser imidlertid økt bruk av vikarer og vikarbyråer. Vikarbruken er også mer nyansert enn før. 1/3 av vikarene har nå mastergrad. Det er et helt annet bilde enn for få år siden. Slike vikarer blir brukt som spesialister på spesielle felt eller man bruker vikarer i prosessen fram mot fat ansettelse. Mange vil overlate jobben med å rekruttere til vikarbyråer fordi de har mange personer og kompetanser å velge imellom. Slike engasjementer leder ofte fram til fast ansettelse.

I en slik virkelighet blir det viktig å sikre vikarene rettigheter. En uryddig bransje trenger kanskje tettere oppfølging og bedre regulering. Vikarbyrådirektivet er en av flere virkemidler som kan bidra til dette.

Spørsmålet er: vil vikarbyrådirektivet bidra til et bærekraftig arbdeisliv? Sosial bærekraft er en av tre viktige elemnter av bærekraft som må være på plass samtidig: biologisk, øknomisk og sosial bærekraft.

Alternativet til vikarbyrådirektivet kan i verste fall bli økt bruk av vikarer, fortsatt sosial dumping og et mer usikkert arbeidsliv for alle. En slik situasjon vil ikke bidra til verdiskapning, velferd og integrering.

Bedre regulering av vikarers arbeidsforhold vil ikke nødvendigvis føre til at det blir lettere å bruke vikarer. Vikarene leies jo ut av et byrå, de skal jo ha sin inntjening, og det fører til økte lønnskostnader for de som leier vikaren. Direktivet kan dermed føre til at bruken av vikarer går ned.

Det er en utfordring at vikarene ikke har regulerte arbeidsforhold og heller ikke organiserer seg i stor grad, fordi de ikke har tariffavtaler. Vikarbyrådirektivet er et tiltak for å sikre vikarer samme rettigheter som alle oss andre. Neste skritt kan være å inngå tariffavtaler mellom vikarbyråene og fagforeningene.

Arbeidsmiljøloven vil fortsatt gjelde, og vil også i framtiden være en sterk støtte for arbeidstakeres rettigheter. Det er også viktig at arbeidsgiver som leier inn vikarer ikke kan løpe fra ansvaret sitt.

Målet må være et arbeidsliv som er fleksibelt både for arbeidstaker og arbeidsgiver, som har høy verdiskapning og som har effektive offentlige tjenester. Vikarbyrådirektivet er et av flere virkemiddel for å få det til.

Bevisstløs ungdom

TNS Gallups klimapanel viser at ungdom ikke er spesielt opptatt av klima. Nå mener et snitt av de 1032 spurte at klima bare var prioritert som nr 11 på en liste av 14 saker. Høsten 2009 viste samme undersøkelse at panelet mente klimasaken var nest viktigst av de samfunnspolitiske tema som skulle rangeres. På to år har altså bekymringen for klimaendringer blitt borte.

Hvorfor er ikke ungdom opptatt av klimasaken? Dette handler jo om neste generasjoners framtid. Beslutninger vi tar i dag, vil påvirke framtiden både i forhold til levemiljø, transport og ikke minst mat. Klimaendringer kan bli svært dyrt og dermed påvirke økonomien både privat og offentlig. Framtidig velferd er truet, men også framtidig beslutningsrom. Valgene kan bli få, tunge og dyre om vi venter for lenge.

 Andre saker har kommet høyere på dagsorden. Få tema står seg over tid i media og offentlig debatt. Politikernes bevissthet følger ofte folkemeningen og medias agenda.

 Vi har fått finanskrisen, Arabisk vår, atomstrid mellom Vesten og Iran. Det er mange saker som krever vår oppmerksomhet.

 Saken synliggjør et pussig fakta: når politikerne ikke prioriterer en sak, eller ikke får resultater, vil folk miste troen på at det er en viktig sak. dermed kan politikerne med støtte i meningsmålinger, som denne fra TNS Gallup, nedprioriterer saken og folk får bekreftet at saken er uviktig.

Klima er et godt eksempel på en sak der årsak og virkning ikke er godt synlig og dermed vil det bli vanskelig å få folk med på endringer. FNs klimapanel og et overveldende flertall av forskere viser at det er en sammenheng mellom utslipp av klimagasser og økt temperatur. Fordi virkningene skjer over tid legger ikke folk merke til dem. Dermed blir det umulig å få folk med på smertefulle tiltak.

Jeg tror ikke ungdommen er mer uansvarlig enn før. I starten av livet er det lov å leve i nuet. Alle unge vil se verdien av et langsiktig perspektiv. Kanskje ungdommen er som oss; de vil være med på festen, men ikke ta oppvasken?

I alle saker er de eldre det eksempelet de ser på, enten til etterfølgelse eller i opposisjon.

Det er mange gode grunner til å redusere utslipp og å bruke ressursene fornuftig, dvs ikke ødelegge grunnlaget for vekst. Bærekraft handler om at vi kan nyte godt av dem i framtiden også. Politikerne må ta ansvar for framtidige generasjoners velferd og muligheter.

Naturviterne mener regjeringen må legge fram en god klimamelding med løsninger på utslippsmengder, lagring av karbon og klimatilpassning. Statsministeren må vise ungdommen at han tar dette alvorlig.