Image via Wikipedia

Naturviterne har kontor like ved regjeringskvartalet. Jeg pleide å gå forbi høyblokka og Einar Gerhardsens plass hver dag ca kl halv fire på vei til Oslo S. Jeg likte den lille spaserturen forbi høyblokkas vannspeil.

Hva vil jeg ha i stedet for de høye plankegjerdene som står der i dag?

Jeg vil ha en åpen og tilgjengelig statsforvaltning. Det betyr også et innbydende og vakkert Regjeringskvartal. Sikkerhet og funksjonalitet må selvsagt være på plass.

Jeg vil beholde høyblokka. Den er et arkitektonisk signalbygg. Vi forbinder den med statsministerens kontor, der andre lands statsledere blir vist Oslo fra 16. etasje. Det er unikt at vi har Picassos tegninger på hele den ene veggen! Det må bestå og vises fram for verden.

Det ligger også en voldsom symboleffekt i at høyblokka fortsatt står. Den er et fysisk bevis på at noe står fast; demokrati, åpenhet og tilgjengelighet. Det destruktive og følelsesløse har ikke vunnet.

Riv gjerne resten, untatt G-blokka! Den er en typisk representant fra førkrigstidens arkitektur i Oslo. Finansdepartementet er en fast borg. Opprinnelig var den tenkt som en del av en større enhet, men det ble med den ene av hensyn til de høye kostnadene.

Y-blokka har jeg aldri vært glad i. Jeg vet den har mange arkitektoniske kvaliteter og at den representerer en Del av en ufullført visjon for et nytt regjeringskvartal. Picassobildet på endeveggen kan lett bevares her, eller andre steder. Jeg synes Y-blokka stenger for det Deikmanske bibliotek, som heller ikke er fullført i tråd med opprinnelig plan. Bygget Deikmanske har idag fortjener å synes bedre, uansett om biblioteket skal flytte.

S-blokka og R4 kan rives. Jeg synes ikke de bidrar stort til det arkitektoniske ved Regjeringskvartalet. Her kan det med fordel bygges nytt. Skadene er også veldig store og det koster like mye å bygge nytt som å rehabilitere.

Om et nytt og samlet Regjeringskvartal krever mer plass og stenging av veier, så kan vi leve med det. Sikkerhetsmessig er det fornuftig å stenge Akersgata og Grubbegata. Det vil også gjøre dettte nye byrommet mer tilgjengelig for fotgjengere og kanskje skape et nytt samlingsted i Oslo?

Vi har nå en anledning til å bygge noe nytt som er flott og funksjonelt arkitektonisk, gode byrom, gir godt arbeidsmiljø og en tilgjengelig statsadministrasjon. Rehabiliter høyblokka og la den stå!

Utredningen inneholder mye interessant. De positive først:

Markedet for hurtigtog er godt. Kundene vil strømme til de nye togene. Vi vil få større regionale ringvirkninger enn mange trodde på forhånd. Presset på sentrale strøk blir mindre fordi man kan bo lenger bort og jobbe i storbyene. Dette er meget positivt for distriktene. Jernbaneutbygging i Norge vil stimulere distriktene mer enn man trodde. Det blir mer attraktivt å bo og drive næring enn før.

Hvis staten tar regningen for investeringene, slik de gjorde med flytoget, er driften av høyhastighetstog bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er en positiv overraskelse. Videre er det praktisk mulig å bygge høyhastighetstog. Det er også positivt.

Det tar lang tid før utbyggingen gir reduserte klimautslipp. Grunnen er store utslipp tunellene fører til. tuneller skal drives med dynamitt og maskiner på diesel, de skal kles med betong på innsiden. Når opptil 60 % av strekningene må legges i tunell, blir regnestykket stygt. Etter lang tid er regnskapet gjort opp. Opp til 60 år. Likevel har vi da en transportvei som drives klimanøytralt. Det er det ingen andre som kan vise til.

Utbygningen er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt. Skuffende selvfølgelig, men det er mye vi bruker penger på som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ingen vil fjerne flytoget, men det er hevet over tvil at det viste oss hvordan tog kan være, og representerer det beste vi har på skinner i Norge i dag. Jeg vil ha slike raske tog på alle strekninger.

Det viktigste nå er å sørge for to ting:

Vi må bygge en infrastruktur for framtiden: den må inneholde jernbane. I motsetning til alle andre transportmetoder er jernbane den eneste som kan bli klimanøytralt på sikt, selv om det tar tid. Jernbanen vil være et godt alternativ til transport drevet av fossile brennstoff. Strøm kan lages av flere fornybare kilder: biogass, flisfyrte varmekraftverk, vindkraft og vannkraft. Vi beholder fleksibilitet ved å basere oss på strøm og vi kan transportere mange mennesker meget raskt på de nye høyhastighetstogene.

Vi må øke utbyggingshastigheten slik at prisen pr meter blir lavere og nytten kan realiseres tidligere. Slik vil man gi innbyggerne tillit til utbyggingen slik at de stoler på tog som transportmetode når de planlegger bolig og arbeid i framtiden. Dette krever en ny finansieringsmetode som går over flere budsjettår. Om dette skal være bompenger, fondsavsetninger eller prosjektfinansiering spiller mindre rolle. Beslutningen må tas nå.

Jeg mener man må begynne med en strekning, for eksempel til Kristiansand. Da vil man få erfaringer vi kan bygge videre på. Dobbeltspor for høye hastigheter må bygges i pendlertriangelet. Tempoet må økes kraftig. Uansett må togtilbudet mellom de store byene opprettholdes og da må sporene moderniseres til dagens standard. Det er minst 250 km/t.

Hurtigtog vil være et godt alternativ. Det viktigste med hurtigtog lyser i mot oss: det går raskt. Bilen vil aldri kjøre i 250-300 km/t. Tog er også meget sikkert med få skadde og drepte pr passasjerkilometer. Hurtige tog er framtiden!

Det er en betimelig kommentar. Poenget med miljøpolitikk er jo å bevare jorda sunn og god å leve på både for oss og alle andre skapninger. Egenverdien i natur vil alltid være til stede, men mennesket er en egoistisk art. Det vi gjør av hensyn til andre er i bunn og grunn for å hjelpe oss selv. Det er bra for oss at vi lever i en ren verden med stort biologisk mangfold.

Naturen er dynamisk, men mangfold og fravær av miljøgifter gjør økosystemene mer robuste for endringer.

Regjeringen har satt ned et utvalg for å vurdere verdien av natur og hvordan den brukes, eller ikke brukes i beslutningsprosesser. Målet er å få bedre vedtak og synliggjøre verdien av økosystemtjenester. Vips, så fikk vi en ny tjenesteprodusent! – økosystemene. Jeg mener det er et meget viktig arbeid Miljøvernminister Erik Solheim har satt i gang.

Robuste og mangfoldige økosystemer har en verdi som langt overgår det koselige ved å vite at det finnes fjellrev eller myrflangre i Norge; Naturen bidrar med mange nyttige effekter for samfunnet, en arena for sport og friluftsliv er bare en av dem. Vel forvaltede økosystemer kan bidra med mye;

Mat blir tross alt dyrket i naturen. En veldressert og dyrket, men likevel prisgitt vær og vind, samt diverse organismer til nytte og skade.

Fiber til papir, kunstsilke og flere andre produkter kommer fra skogbruk. Er det drevet bærekraftig, som det er i Norge, vil disse produktene representere en fornybar kilde som vi kan dra nytte av i all framtid.

Fremdeles er halvparten av verdens befolkning avhengig av ved for daglig oppvarming og matlaging. Da blir det ganske vesentlig at skogene forvaltes slik at dette kan fortsette. Vi ser nå at skogene i Hellas er utsatt for tjuvhogst av ved, både for salg og eget bruk. Det skjedde også i Albania etter kommunismens fall. Slike fellesressurser er viktige å ta vare på.

Rent vann er en selvfølgelig ting i Norge, men ikke i resten av verden. Vannrensing er en viktig økosystemtjeneste.

Pollinering av bier betyr enormt for verdens landbruk. Uten bier ville produksjonen bli drastisk redusert. Bier er avhengige av god tilgang på blomster over hele sesongen og dermed varierte og mangfoldige økosystemer. Dette er viktig å vite at når natur bygges ned går verdier tapt, noen ganger for alltid.

Ved å vise folk verdien av natur og øke fokuset på bevaring av viktige arter og reduserte utslipp av miljøgifter vil miljøvern føles relevant, nært og nyttig for mange flere enn i dag.

Klimaendringene er en stor utfordring for verdenssamfunnet. Samtidig øker befolkningen til 9 milliarder i 2050, årstallet da FNs klimapanel mener industrilandene må ha kuttet 80 % av utslippene og u-land må ha kuttet 50 %. Dette gir et stort press på ressursene.

Landbruksminister Lars Peder Brekk mener at vi ikke har annet valg enn å ta moralsk ansvar og sørge for at vi i Norge bruker våre ressurser bærekraftig. Matproduksjonen må holdes oppe og skogen må levere bioenergi. Begge deles kan gjøres med kompetent forvaltning, teknologi og forskning. Dette er jeg enig i!

Kapitalistene var presentert ved Ultveit Moe. Subsidier kan ikke redde verden. Bærekraftig produksjon må være kostnadseffektiv slik at man får lønnsomhet. Han mener at demografisk utvikling og klimatiltak vil føre til at biologisk produksjon utkonkurrer fossile energiformer fordi kostnadene vil øke for å få tak i nye oljeressurser og minske i bioproduksjon på grunn av utvikling av ny teknologi og effektivisering av produksjonen.

Ultveit Moe er sikkert ikke en engel, men jeg er enige i hans prinsipielle funderinger. Jeg tror vi kan oppnå mye ved bedre produksjon og bedre arealforvaltning av verdens ressurser. Vi kan ikke være evige idealister. Det vi driver med må lønne seg. Det er et uttrykk for effektiv og rasjonell bruk av innsatsfaktorer, dvs naturressurser, effektive produksjonsmetoder og teknologi, dvs kompetanse. Konkurranse kan med de rette rammebetingelser være et uttrykk og verktøy forbærekraft. Idealister har en tendens til å hevde at ting må gjennomføres uansett hva det koster. Slike er dessverre ikke virkeligheten. Et tiltak må lønne seg for bedriften eller samfunnet, hvis ikke blir det ikke gjennomførbart.

Klima og forurensningsdirektoratet KLIF viste at godt skogbruk vil måtte være en vesentlig del av løsningen for utslippkutt og vil på lang sikt bidra til økt lagring, dvs karbonnegativitet – lagrer CO2. Dette er i tråd med det Naturviterne alltid har ment: god forvaltning av skogressurser vil gi leveranser av fornybar energi, lagring av karbon og bevaring av biologisk mangfold. Vi har nok skog til alt i Norge, men vi må kanskje differensiere bedre mellom bruk og vern. noen steder kan det kombineres, men ikke over alt. En optimalisering av begge deler vil kanskje gi større utbytte totalt?

Fredrik Hauge er som alltid tydelig, provoserende og visjonær. Han er en yppersteprest i dommedagsbevegelsen, men har en vei til frelse: alger er verdens mest effektive produsenter. De kan bidra til å gjøre ørkenen grønn og levere biodrivstoff.  Hauges enkle argument er lett å slutte seg til støtte: verden må finne fornybare energikilder og da er fotosyntese sært produksjon eneste veien. Teknologi og marked vil komme på plass etter hvert og vi må lage en infrastruktur som kan distribuere framtidig energi.

Professor i Biologi ved universitetet i Oslo, Dag Hessen ga et viktig korrektiv. All biomasseproduksjon må ta vare på biologisk mangfold. velfungerende økosystemer vil gi nyttige tjenester til samfunnet i form av rent vann, mat, brensel, pollinering, stabilitet. Nå skal det lages en NOU om økosystemtjenester. Det blir spennende lesning!

Som alltid når jeg deltar i møteplasser der bærekraft diskuteres: visjoner og kompetanse er nødvendig for å redde verden. Naturviterkompetanse er avgjørende for å etablere bærekraftige systemer. Naturviterne trengs i framtiden. Naturviterne er framtiden!

I Norge har vi lang og bred erfaring med samvirke. Coop, eller samvirkelaget, er kjent for alle. Mange er, eller har vært medlem i et lokalt boligbyggerlag, en fin måte å komme seg inn på boligmarkedet. Gjensidige forsikringsselskap er eid av forsikringstakerne og overskuddet går ikke til eksterne eiere som bare er opptatt av å samle kapital.

En fordel med samvirkeorganisasjoner er at de har et tydelig oppdrag fra eierne og et tydelig samfunnsoppdrag. Kontrakten mellom samfunnet og det enkelte foretak er faktisk formulert i lover og forskrifter. Samvirke er basert på fellesskapsansvar. NBBL skal skaffe billige og gode boliger for alle. Norsk landbrukssamvirkes mange organisasjoner som Tine, Nortura, skal sørge for trygg og sikker mat, de har en viktig rolle som markedsregulator, de bidrar med mange arbeidsplasser. Landbrukssamvirke har mottaksplikt; dvs de må kjøpe råvarer av medlemmer og de har leveringsplikt til forbrukerne og industrien.

Samvirke innebærer stordriftsfordeler samtidig som man har medlemsdemokrati. Det er en særlig god kombinasjon.

Landbrukssamvirke er en selskapsform som har bred tilslutning i Distrikts-Norge og som er viktig for norsk industri. Norsk landbrukssamvirke med sine råvareprodusenter og industri utgjør 50000 eiere med 53000 årsverk, 75 milliarder kroner i omsetning og 16000 industriarbeidsplasser. Deette er profesjonelle bedrifter med krav til å tjene penger i tillegg til å levere et konkret samfunnsoppdrag. Det er ikke lite! De må tenke langsiktig i tillegg til å tjene penger i dag.

Samvirkebedrifter har også kapasitet til å bygge opp viktig kompetanse for medlemmene. Et eksempel er skogsamvirke som nå har en meget høy kompetanse på biologisk mangfold og registrerer dette i forbindelse med skogsdrifter. Tines rådgivere vet masse om foring av melkekuer som bonden nyter godt av for å optimalisere produksjon og dyrevelferd.

Regjeringen har nå lagt fram sin melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Samvirke har en sentral plass som markedsregulator. Det er en stor oppgave å kombinere mottaksplikt over hele landet med kravet til lønnsom produksjon. Et eksempel: Nortura produserer alle grillpølsene på en maskin (50 tonn i døgnet) og alle pålegg på en fabrikk. Kravet til dyrevelferd og maksimale transportavstander begrenser hvor langt det kan være mellom hver fabrikk, men kravet til lønnsomhet gir en fordel for få og store anlegg. I Europa har næringsmiddelindustrien langt større markeder i umiddelbar nærhet og får lavere enhetskostnad.

Jeg tror vi får flere saker der produksjonsanlegg i kjøtt- eller meieribransjen er truet av nedleggelse for å sikre lønnsomhet. Det er her målet om spredt bosetting møter eiernes krav til lønnsomme samvirkebedrifter. Vil landbrukssamvirke klare å finne en ny balanse mellom rasjonell drift og distriktspolitikk?

Vi har i dag et verktøy som kan fange opp mye av dette mangfoldet: levende skog. Dette er et sett med kriterier utviklet av skognæringen i samarbeidet med naturvernorganisasjonene og basert på forskning utført av skog og landskap. Akkurat nå står samarbeidet mellom skogbruket og naturvernet i stampe på grunn av uenighet om bruken av gran på Vestlandet. Det er synd.

Forskningen fra NIVA viser at det er grunnlag for konstruktive løsninger for å ta vare på biologisk mangfold i skog samtidig som man driver et lønnsomt skogbruk. Bruk og vern kan kombineres. Det fordrer større tillit mellom skogbruk og naturvern. Mye gjenstår å vite om naturen, men vi har tilstrekkelig kunnskap om arter og biotoper til å ta nødvendige hensyn. Prinsippene i bruk og vern krever spesialistkunnskap om arter, økologi, driftsteknikk og økonomi. I tillegg kreves et helhetssyn og forståelse for langsiktige virkninger og skogens dynamikk. Dette finnes i overbygningen som er felles for skogbruk og miljøfag: naturvitenskap. Faglig kompetanse, forståelse og kommunikasjon er avgjørende for å opparbeide nødvendig tillit.

Det er uten tvil fraværet av tillit som har hindret en utvikling av forvaltningsprinsippet bruk og vern i Norge. Mye tyder nå på at forvaltningen og forskningen har beveget seg i riktig retning: Mer vern gjennom bruk. Naturen er dynamisk og er mange steder formet gjennom menneskelig bruk gjennom generasjoner. Noen steder er absolutt vern det riktige, men riksrevisjonens rapport fra 2006 viste at altfor mange verneområder gror igjen på grunn av manglende skjøtsel. Gjennom gode skjøtselsplaner og bruk av lokal arbeidskraft oppnår man bedre vern av mange arter og bedre vern av kulturpåvirkede landskaper. Dette er et prinsipp som Naturviterne har argumentert for i mange år. Det er bare tull at ulike fagretninger innen naturvitenskapen skal krangle om det vitenskapelige grunnlaget og forvaltningen av norsk natur.

Folk flest har et perifert forhold til landbruk. De kjøper mat i butikken og har en bestemor som kom fra et småbruk. Tidligere førte dette til et bevisst forhold til norsk matproduksjon og bosetting i distriktene. Denne linken er i dag kraftig svekket. Både i folks bevissthet og i virkeligheten. Antall aktive bruk har gått kraftig ned de siste 30 år. Bosettingselementet er derfor redusert i norsk landbrukspolitikk. Bøndene er fortsatt viktige for spredt bosetting, men ikke så viktige som før.

Etter krigen var produksjon av mat svært viktig. Vi hadde politikk for nydyrkning og bureising. Bosetting var viktig, men på et tidspunkt gjorde synkende råvarepriser og økte kostnader at man ikke hadde lønnsomhet i den daværende bruksstruktur. Vi fikk opptrappingsvedtaket i 1976 som sikret bøndene samme inntektsnivå som industriarbeidere. Dette var nødvendig for å sikre spredt bosetting i det moderne Norge.

Nå har 35 år gått. Synkende råvarepriser og økte kostnader har igjen gjort bruksstrukturen ulønnsom. Denne gangen kan ikke Regjeringen pøse penger inn i systemet. Det er åpenbart. 20-30 ekstra milliarder må konkurrere med omsorg, helse, kommunene og infrastruktur. Resultatet ser vi i de årlige budsjettframlegg. Veksten i LMDs budsjett er mindre enn prisstigningen. Det sier litt om prioriteringen.

Nå betyr bosetting mindre enn før, og Regjeringen har ikke friske penger å sprøyte inn. Dermed må næringsaspektet i landbruket styrkes. Det er et helt nødvendig grep.

Hvordan kan bøndene tjene mer penger? Det er to måter: mer budsjettstøtte og tollvern, og større effektivitet i landbruket. Det første kan vi i det store glemme. Dermed står vi igjen med tradisjonell effektivisering slik det er i resten av næringslivet.

Det er begrenset hva man kan pine ut av matjorda. Noe kan gjøres med forbedrete dyrkningsmetoder, noe med lokal foredling og nye produkter fra gården, men man kommer ikke utenom bruksstrukturen. Regjeringen har valgt samme vei som før; gradvis endring mot større enheter.  Man lar den enkelte bondes initiativ og bolyst avgjøre. Det er nødvendig for å bedre lønnsomheten.

Større bruk gir ikke automatisk bedre lønnsomhet. Det krever kunnskap. Overinvestering kan bli et problem. Det ble et problem for noen samdrifter som investerte etter signaler fra Lars Sponheim i Bondevikregjeringen og ble møtt med dramatisk endrede vilkår fra Riis-Johansen i den rødgrønne regjeringen.

Regjeringen må legge større vekt på næringsaspektet i landbrukspolitikken framover. De må gi litt slipp på bosettingsmålet og gi større frihet for de flinkeste bøndene. Det er det de nå signaliserer i meldingen til Stortinget om mat og landbruk. Jeg håper ingen bønder som vurderer å investere blir lurt slik de ble det av den rødgrønne Regjeringen i 2005. Nå er det viktig med økt fokus på næringsaspektet ved landbruket og forutsigbare rammevilkår.

Kyotoavtalen fra 1997 blir forlenget etter 2012 med åtte år frem til 2020. Den gjelder ca 13 % av utslippene i dag fordi store land som Kina, India og USA ikke er med. Innen 2020 vil den sannsynligvis ikke omfatte så mye engang fordi utslippene til U-land, Kina og India øker mer enn i landene som er omfattet av avtalen. Det blir altså verre før det blir bedre

Det skal utarbeides et såkalt veikart for en ny avtale som skal gjelde for alle lands utslipp. Den er vedtatt å munne ut i en protokoll, et juridisk instrument eller et «resultat med juridisk kraft» innen 2015. En kommisjon skal nedsettes for å utarbeide detaljene tidlig neste år og skal være ferdig i 2015. Denne vil imidlertid kun tre i kraft fra 2020 på grunn av at Kyoto-avtalen løper til da. Indias forslag, som truet med å blokkere forhandlingene, om at den siste muligheten skulle være et «juridisk resultat» (som kunne bety alt og ingenting) ble altså endret. Hvor stor forskjell det ligger i denne lille endringen i formulering, gjenstår å se. Det er en forbedring, men mye gjenstår i 2015 for å få en forpliktende avtale. Håpet er at Kina og India går for avtale og slik presser USA inn i den.

Man er enige om etablering av et grønt klimafond (GCF), som skal bidra med $100 mrd årlig fra senest 2020 til å hjelpe u-land med klimatiltak. Hvor pengene skal komme fra er fortsatt uklart, men det er nok de rikeste som må bidra.

Man har altså en skisse til løsning som inneholder de viktigste to elementene: forpliktende juridisk avtale og et klimafond som gjør det billigere for fattige land å finansiere egne reduksjoner i klimautslipp. Om dette kommer på plass, har vi et godt rammeverk som reduksjon i klimautslipp. Det er fortsatt usikkert om dette blir resultatet. Denne usikkerheten må ryddes bort, men det vil avgjøres fram mot 2015.

En klimaavtale bør knyttes sterkere opp til handel og finans for å sikre at produksjon, transport og bruk av varer ikke skader klimaet. WTO og de største økonomiene i G20 må ta et sterkere ansvar for det.

De tre årene vil vise for enda flere land og enda flere mennesker at denne saken blir viktigere og at det haster ennå mer med å redusere utslipp. La oss håpe at klimaskadene ikke blir uoverstigelige innen da. Det er viktig å huske at det går mange år fra vi kutter utslipp til vi ser effekt. Klimaet er en supertanker som det tar lang tid å påvirke og lang tid å snu.

I kampen om pengene i Regjeringen er det ikke friske midler til økt landbruksstøtte. Helse, omsorg og infrastruktur er blant de tingene som er viktigere for Norge akkurat nå. Landbruket må ta inn over seg at alle kjemper om samme potten. Om Stoltenberg har 30 milliarder til overs, så bruker han ikke de på landbruk. Budsjettet til LMD øker mindre enn prisstigningen. Det er en nedprioritering i forhold til statsfinansiert pengebruk.

Statsråd Brekk er en fornuftig og pragmatisk mann. Han vet hvor han vil med landbruket og han vet hvilket spillerom han har. Denne kunnskapen har sikkert framkommet ved harde forhandlinger i Regjeringen. Jeg tror Brekk har gjort en god jobb for å sikre landbruket best mulige rammebetingelser.

Matproduksjon og bosetting er strategisk viktige politikkområder som må sees i et overordnet perspektiv. Derfor er det legitimt å føre en politikk med subsidier og tollvern i kombinasjon med lovreguleringer. Likevel må vi nå fokusere sterkere på bonden som næringsdrivende. Det betyr at vi skal tillate at de beste blir bedre, utvider og tjener gode penger. Det er det næringsdrivende driver med. Dette betyr at noen blir større – og det er greit. Det betyr at volumproduksjonen i landbruket konsentreres om de beste dyrkeområdene i Trøndelag, Rogaland og på Østlandet – det må vi akseptere. Det betyr at regionene må få større frihet til å prioritere virkemiddelbruken – det er fornuftig og helt i tråd med det Naturviterne og Akademikerne mener: lokale løsninger er en fordel i fordelingen av virkemidlene gitt i en sentral ramme.

De virkemidlene Brekk vil bruke på landbruket i framtiden er kompetanse og forskning. Det er jo gledelig at Statsråden ser verdien av kunnskap, og at den skal brukes lokalt slik Naturviterne har sagt i årevis. I dag bygges denne kunnskapen ned fordi landbruket, kommunene og staten betaler for dårlig. Søkningen på høyere landbruksutdanning på universitetene er katastrofalt dårlig. Saksbehandlere blir vanskelig å få tak i og arbeidsgiverne må senke kravene til formell og relevant utdannelse for å få tak folk. Det er uholdbart og ikke i tråd med meldingens intensjon om å satse på kunnskap. Jeg er spent på hvordan næringen og statsråd Brekk skal møte den utfordringen.

Kyotoavtalen er ikke spesielt viktig i forhold til mengden av utslipp som den omfatter. Da den ble inngått omfattet den 30 % av utslippene i verden. Nå omfatter den langt mindre. Europas utslipp utgjør bare 13 % av verdens totale utslipp. Utviklingsland som India, Kina og Brasil har økt sine utslipp og USA vil ikke være med. Mange som var med på Kyoto vil ikke forplikte seg videre hvis ikke USA og Kina blir enige. De som har høy levestandard fra før vil ikke redusere sitt forbruk og utviklingslandene vil øke sin levestandard til vestlig nivå, forståelig nok.

Det er viktig å ha en internasjonal forpliktende avtale. Derfor bør Kyotoavtalen videreføres. Prinsippet om at verdens stater blir enige om forhold som omfatter absolutt alle, er et godt prinsipp. Problemet nå er at man bruker forhandlingene til å forhindre avtale. Det er ikke konstruktivt.

Klimaet vil endres. FNs klimapanel er enige om at klimaeffekten finnes og hvor stor den vil være i forhold til utslippene våre. Man har snakket om 2 graders målet. Det innebærer et utslipp pr innbygger på 2 tonn innen 2050. I dag slipper nordmenn ut ca 10 tonn pr hode.

Akkurat nå befinner vi oss langt over dette målet. Det vil at det med stor sannsynlighet blir uopprettelige skader og vi vil få gjennomsnittstemperaturer som stiger langt over 2 gradersmålet.

Jeg er pessimistisk. Vi må regne med verre klima i framtiden. Det vil vi merke som sterkere stormer, mer nedbør over tid og større nedbørsmengder når det først regner. Det blir flere og større flommer. Det blir mer ras. Matproduksjonen vil rammes av tørke og flom. At forsikringspremiene vil øke er vårt minste problem.