I forbindelse med tariffoppgjøret i vår har det igjen framkommet ulike myter om offentlige ansatte.
Offentlig ansatte har gullpensjon. Dette er en grov overdrivelse. I Aftenposten nylig, viste NHH-professor Terje Hansen hvor mye pensjonen i stat og kommune koster arbeidsgiverne. Svaret ble 12 % sammenlignet med privat innskuddspensjon. Det er ikke stort, og betyr at en offentlig ansatt med 500 000 kroner i lønn, må få 560 000 kroner i det private for å ha samme ytelse totalt på lønn og pensjon. Faktum er at mange høyt utdannede tjener langt bedre enn det i det private. For eksempel i bygg og anlegg, tjener en person med mer en 4 års utdannelse etter videregående i følge SSB 750 000 kroner i året. Innskuddspensjon på 750 000 kroner kan fort bli mer enn ytelsespensjon på 500 000 kroner. For høyt utdannede betyr ikke en ytelsespensjon på 67 % nødvendigvis en stor livslønn inklusiv pensjon.
Det er umulig å si opp offentlige ansatte. Det er feil. Vi har stillingsvern både i det private og i det offentlige. Den viktigste loven som regulerer stillingsvern er arbeidsmiljøloven, og den gjelder for alle sektorer. Det offentlige forsøker som det private og ta ut overtallighet gjennom naturlig avgang, omplasserring og ansettelsesstopp. Slike raske nedbemanninger som man ser i det private er sjeldenhet i det offentlige, men det har skjedd, bl.a. i forsvaret. Det er fullt ut mulig, og ikke vanskelig å si opp offentlige ansatte om det foreligger saklig grunn. Stortingets aversjon mot raske endringer sørger for at det sjeldent blir aktuelt.
Stat og kommune er uffektive. Det er sikkert noen offentlige ansatte som kunne vært mer effektive. Slike arbeidstakere finnes i alle sektorer, også privat næringsliv, og det er lite som tyder på at de er overrepresentert i offentlig sektor. Offentlig sektor kan derimot effektiviseres gjennom bedre organisering, og det skjer også. Mange offentlige etater effektiviserer mye, men det finnes alltid noen eksempler å harselere over av komikere i radio, tv og trykte medier. Den viktigste faktoren man kan gjøre offentlig sektor bedre på, er bedre ledelse. Offentlige ledere mangler flere viktige virkemidler som det private har:
1. Man rår ikke selv over det viktigste: lønnsutvikling. Offentlige ledere har liten påvirkingskraft på medarbeideres lønn. Det er ufornuftig. Gode medarbeidere kan ikke lønnes bedre og man kan ikke gi ekstra til verdifull kompetanse man ønsker å beholde. Det er fullt mulig å endre dette uten å gå ut over fornuftige sentrale rammer. Det handler om fordeling. Akademikerne vil forhandle på egen lønnsmasse lokalt. Det er ansvarlig og kan gjennomføres som en kombinasjon av kollektive og individuelle forhandlinger.
2. Videre vil ikke en offentlig etat eller avdeling som effektiviserer, få lov til å beholde gevinsten. Eventuelt underforbruk av budsjettmidler blir glatt dratt tilbake av gjeldende departement og overforbruk for ikke alltid konsekvenser.
3. Organisering og omorganisering blir oftest initiert ovenfra. Med vikarierende motiver. Mulighet til å organisere egen virksomhet er begrenset. Alt skal være likt. Kanskje skal vi ikke organisere oss likt i Sogn og Fjordane og Oslo? Dette er en stor mangel ved offentlig forvaltning i Norge. Som sjef har du dermed få, om ingen, insentiver for å spare penger eller drive effektivt.
Tre myter; gullpensjon, stillingsvern og effektivitet. To av dem er avlivet og en foreslått imøtegått ved større fullmakter og spillerom for lokale ledere og tillitsvalgte.
Siste kommentarer