Samvirkebedriftene er i hardt vær. Økt konkurranse, svekket markedskraft og økonomi under press. Jeg tror ikke stormen er veldig farlig akkurat nå, men vinden kan øke på gradvis. Det er kanskje et tegn på at uværet vil tilta i styrke og bli truende.
Samvirke i Norge har en stolt historie. Melkebønder i Tolga gikk i 1856 sammen og startet meieri. Målet var markedsmakt; sikre leveranser og økte priser. Samarbeidet er altså et grep for å jobbe i et marked. Markedet må likevel opprettholdes.
Mangel på lønnsomhet møtes med økonomiske virkemidler, der startet samvirke. Mangel på kunnskap møtes med informasjon og kompetanse. Mangel på vilje møtes med lovfesting. Samvirke har nå fått egen lov. Er dette tegn på manglende vilje til samarbeid?
Konkurranse vil som hovedregel gi økt privat lønnsomhet og økt samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Om samfunnsøkonomisk lønnsomhet er det samme som samfunnsmessig nytte, kan diskuteres. Noen vil mene nei fordi de mener det vil finnes samfunnsnytte som ikke kan verdsettes. Noen vil mene ja, fordi all nytte kan verdsettes. Vår uvilje mot slik verdsetting skyldes uvilje mot å prioritere. Jeg tror på prioriteringer og viljen til verdsetting. Hvis noe ikke kan verdsettes er det kanskje verdiløst? Landrukets nytte for samfunnet må tydeliggjøres gjennom verdsetting.
Samvirke har en stor fordel ved at de holder i hele verdikjeden fra produksjon til salg. Det har alltid vært en styrke at kompetansen i samvirke bidrar til verdiskapning, dvs bedre produkter. Naturviterkompetansen er strategisk viktig for å oppnå dette.
Samvirke må også ha overskudd. Det fordrer at distriktshensynene ikke er for belastende på bunnlinja. Til nå har det gått fordi samvirke er endringsvillig. Vi er i ferd med og nå en grense, når du må sende dyr og melk rundt halve Norge for å levere. Dyrevelferd og forurensende transport er tilleggsproblemer til dårlig lønnsomhet.
Jeg mener landbruket og samvirke er tjent med i større grad å synliggjøre hva som er fordelen med skjerming og konkurransefortrinn. Hver familie i Norge betaler ca 20 000 kr ekstra i året for norsk landbruk i form av høyere priser. Hvorfor? Fordi vi ønsker levende bygder, produksjon av mat i Norge, åpne kulturlandskap, kortreist og trygg mat. Eller fordi folk flest ikke tenker på at de betaler for landbruket?
Støtte til landbruket må forankres i befolkningens behov, ikke bare bondens. Forstår Bondelaget det? Av og til kan man få inntrykk av at bondeorganisasjonene tar denne støtten for gitt. Det tror jeg er uklokt. Pr i dag får norsk landbruk langt mer økonomisk støtte enn jernbanen. Ville det fortsatt slik hvis dette kom ut på folkeavstemming?




