Hvorfor trenger Norge samvirke?

Samvirkebedriftene er i hardt vær. Økt konkurranse, svekket markedskraft og økonomi under press. Jeg tror ikke stormen er veldig farlig akkurat nå, men vinden kan øke på gradvis. Det er kanskje et tegn på at uværet vil tilta i styrke og bli truende.

Samvirke i Norge har en stolt historie. Melkebønder i Tolga gikk i 1856 sammen og startet meieri. Målet var markedsmakt; sikre leveranser og økte priser. Samarbeidet er altså et grep for å jobbe i et marked. Markedet må likevel opprettholdes.

Mangel på lønnsomhet møtes med økonomiske virkemidler, der startet samvirke. Mangel på kunnskap møtes med informasjon og kompetanse. Mangel på vilje møtes med lovfesting. Samvirke har nå fått egen lov. Er dette tegn på manglende vilje til samarbeid?

Konkurranse vil som hovedregel gi økt privat lønnsomhet og økt samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Om samfunnsøkonomisk lønnsomhet er det samme som samfunnsmessig nytte, kan diskuteres. Noen vil mene nei fordi de mener det vil finnes samfunnsnytte som ikke kan verdsettes. Noen vil mene ja, fordi all nytte kan verdsettes. Vår uvilje mot slik verdsetting skyldes uvilje mot å prioritere. Jeg tror på prioriteringer og viljen til verdsetting. Hvis noe ikke kan verdsettes er det kanskje verdiløst? Landrukets nytte for samfunnet må tydeliggjøres gjennom verdsetting.

Samvirke har en stor fordel ved at de holder i hele verdikjeden fra produksjon til salg. Det har alltid vært en styrke at kompetansen i samvirke bidrar til verdiskapning, dvs bedre produkter. Naturviterkompetansen er strategisk viktig for å oppnå dette.

Samvirke må også ha overskudd. Det fordrer at distriktshensynene ikke er for belastende på bunnlinja. Til nå har det gått fordi samvirke er endringsvillig. Vi er i ferd med og nå en grense, når du må sende dyr og melk rundt halve Norge for å levere. Dyrevelferd og forurensende transport er tilleggsproblemer til dårlig lønnsomhet.

Jeg mener landbruket og samvirke er tjent med i større grad å synliggjøre hva som er fordelen med skjerming og konkurransefortrinn. Hver familie i Norge betaler ca 20 000 kr ekstra i året for norsk landbruk i form av høyere priser. Hvorfor? Fordi vi ønsker levende bygder, produksjon av mat i Norge, åpne kulturlandskap, kortreist og trygg mat. Eller fordi folk flest ikke tenker på at de betaler for landbruket?

Støtte til landbruket må forankres i befolkningens behov, ikke bare bondens. Forstår Bondelaget det? Av og til kan man få inntrykk av at bondeorganisasjonene tar denne støtten for gitt. Det tror jeg er uklokt. Pr i dag får norsk landbruk langt mer økonomisk støtte enn jernbanen. Ville det fortsatt slik hvis dette kom ut på folkeavstemming?

Ukjent Naturmangfoldår !

I går åpnet miljøvernminister Erik Solheim Naturmangfoldåret 2010. Regjeringen har hatt som mål å stanse tapet av naturmangfold innen 2010. Det skjer ikke, men myndighetene vil iverksette mange gode tiltak for at tilstanden skal bli bedre; implementering av ny lov om naturmangfold, forskrift for utvalgte arter og naturtyper, utvelgelse av arter og naturtyper, økte bevilgninger til kartlegging av arter og mye mer.

Når jeg ser i avisene i dag, er de tomme for stoff om naturmangfoldåret. Et søk på naturmangfold gir et treff i stavanger aftenblad, men lite ellers. Selvfølgelig er de obligatoriske sidene til Miljøverndepartementet og Direktoratet for Naturforvaltning på plass, for ikke å glemme naturmangfoldårets hjemmeside. Den er fin, men hvor mange vil se den?

Jeg tror Naturmangfoldårets største utfordring er denne: det er et arrangement for “menigheten” – de spesielt interesserte. De frelste trenger ikke mer frelse, det er de ufrelste som må nås!  Hvordan gjøre naturmangfold til noe som interesserer alle? I “Naturviterens” siste nummer sier Erik Solheim (tidligere leder av Naturvernforbundet -ikke ministeren) at man må få “skapelskerne” ut av skapet. Hans poeng er; det er mange som er glad i naturen, men mangler kunnskap. Dette har Naturviterne tatt opp i en kronikk i Adresseavisen.

Det samme poenget hadde FNs leder for konvensjonen for biologisk mangfold, Ahmed Djoghlaf, da han var med på åpningen av Naturmangfoldåret i Trondheim i går. Han sa at den største trusselen mot naturmangfold er mangelen på kunnskap om dette i befolkningen! Da blir det vanskelig å få politikernes støtte.

FNs hovedforsamling vil å år sette av en dag til kun å diskutere naturmangfold. Det er et godt tiltak. Hvorfor gjør ikke Norge det samme? Regjeringen burde sette av en dag til å diskutere naturmangfold. Alle statsrådene burde være opptatt av hvordan eget departement berører naturmangfold. Regjeringen rapporterer jo i statsbudsjettet med at mange milliarder brukes på miljøvern i alle departementene. Da er det kanskje på tide å gjøre naturmangfold til en sak som også statsministeren snakker om?

Er norsk landbruk bærekraftig?

Illustrasjonsfoto: Vinnerbildet av Naturviternes fotokonkurranse 2009 - fotograf: Kjersti Isdal

Bærekraft innbefatter økonomisk, biologisk og sosial bærekraft. Landbrukspolitikken ser ut til å legge minst vekt på det første og mest vekt på det siste. Men er landbrukspolitikken sosialt bærekraftig? Jeg tviler; bosettingen går ned, antall bønder går ned og økonomien er dårlig.

Naturviterne ønsker et bærekraftig landbruk over hele landet, dvs næringens utøvere skal kunne leve av landbruket og vi skal ha sikkerhet for mat og matforsyning.

Nå varsler Regjeringen full gjennomgang av landbrukspolitikken i ny Stortingsmelding som skal komme til neste år. Blir det store endringer eller blir det befesting av det bestående?

Det er åpenbart at landbruket har noen utfordringer. Bosettingen i distriktene går ned. Antall bønder går ned. Stadig større del av bondens inntekt kommer utenfra landbruket. Økonomien i landbruket er dårlig, til tross for gode jordbruksoppgjør de siste årene. Det er særlig fokus på melkebøndene, som er en sentral del av landbrukspolitikken, men også andre produksjoner sliter. Det kreves større investeringer enn før og de gir mindre igjen.

Naturviterne har mange medlemmer som jobber opp mot landbrukssektoren. Tiden med omfattende rådgivning i kommunal regi er forbi. Nå driver kommunale landbrukssjefer, i den grad de finnes, med arealplanlegging og næringsutvikling for å nevne noe. De jobber med andre ord for fellesskapet, ikke for bonden.

I landbrukspolitikken må vi velge mellom status quo, dvs fortsatt seigpining, og omlegging og omprioritering. En oppbygging, med økte støttenivåer, synes helt urealistisk.

Hva bør være målet for landbrukspolitikken? Det kan synes som om bosetting påvirkes mindre og mindre av landbruket. Heltidsbøndene får problemer og færre tar over familiens bruk. Samtidig kan det hevdes at tilskuddene til småbønder gir mye landbrukspolitikk for pengene. Må vi prioritere noen produksjoner og noen geografiske strøk framfor andre? Vil landbruket tåle en slik omprioritering? Er norsk landbruk alt eller ingenting?

Vi ser en næring som systematisk bygger ned naturviterkompetansen. Dette gjelder både samvirkebedriftene, kommunene og staten. Landbruksstudiene på UMB – ÅS er truet av nedleggelse p.g.a. lav søkning. I en krisetid bygger altså landbruket ned kompetansen, det kan ikke være særlig framtidsrettet!

Naturviterne vil sette fokus på Norges landbrukspolitikk. Vår kompetanse er sentral i landbruket og våre medlemmers inntrykk og meninger er interessante for landbruket. Våre medlemmer jobber på alle nivåer, og i alle sektorer i landbruket. Vi skal spørre medlemmene om landbrukspolitikken og forhåpentligvis ha en debatt basert på vår kompetanse og faglighet.

Viktige spørsmål er:

• Hvordan bedre bondens økonomi og livssituasjon?
• Er det riktig å fortsette den målkonflikten vi har i dagens landbrukspolitikk? (bosetting og økonomi)
• Hvordan sikre rekruttering til næringen?
• Er samvirke i dagens form den eneste løsningen på landbrukets utfordringer, eller skal vi overlate markedsreguleringen til et statlig organ?
• Er den strenge reguleringen i odels- og konsesjonslov nødvendig for å opprettholde et landbruk i Norge?
• Er det riktig å satse på heltidsbonden (og dermed store bruk) på bekostning av mange små bruk?
• Er det riktig at så mange bønder skal være avhengig av leiejord for å drive rasjonelt?
• Burde ikke landbrukets produksjon basere seg på faglige kriterier?
• Hvis landbrukspolitikken omlegges, har ikke da staten et ansvar for de som allerede har investert i næringen?

Disse spørsmålene vil jeg følge opp på bloggen utover våren. Naturviterne vil også arrangere et debattmøte om landbrukspolitikken på Håndverkeren i Oslo 2. mars.

Prøver noen å legge ned jernbanen i Norge?

Det er helt utrolig! Dette er jo ikke lenger bare et togkaos, men en politisk skandale! Det er tydelig at Regjeringen ikke vil ha tog som et godt alternativ i kollektivtrafikken.

Igjen står det fast i togtrafikken. Disse endeløse meldingene blir vi vant til, men det er et herk for oss som pendler og også for alle som vil ha jernbane som et attraktivt alternativ til buss og fly.

Tidligere i uken mente Liv Signe Navarsete at kostnadene ved utbygging av fibernett ikke var for høye selv om det ikke lønte seg bedriftsøkonomisk. Dette var en kostnad man bare måtte ta for å bygge landet og sikre bosettingen! Der var det ingen mangel på prioritering!

30.000 kroner pr kunde koster fibernett. Tenk om vi kunne bruke like mye på tog! 4,8 mill nordmenn burde da gi 144 milliarder til jernbaneutbygging! Det hadde vært noe. Hvorfor legger ikke Regjeringen slike penger på bordet? De vil ikke – ganske enkelt. Naturviterne mener at jernbane vil være samfunsøkonomisk lønnsomt. Alternativene er mye dårligere; økt veiutbygging, økt forurensing fra biltraffik, mer ventetid i kø for å nevne noe.

Dagens næringsliv melder at i Sverige er jernbanen dobbelt så effektiv som i Norge. Åpenbart kan ting gjøres hvis jernbaneverket og NSB vil. Kanskje på tide å øke konkurransen? Kanskje kulturen i Jernbaneverket og NSB ikke er innstilt på punktlighet og effektivitet? Det begynner å bli åpenbart at viljen mangler på to steder: i bevilgende myndighet; Regjeringen, og i utførende selskaper; jernbaneverket og NSB.

Hvor lenge skal vi finne oss i det – og hvor er NSB sin serviceerklæring?

NSB sin nettside. Hvor er serviceerklæringen?

Det hjelper ikke hva Regjeringen sier at den gjør; jernbanen er nedprioritert i Norge. Det er flaut at vi har slike problemer, sommer som vinter. Alltid er det en eller annen grunn til at togene er forsinket, men jernbaneverket og NSB tar ikke tak i tingene. Norge trenger et skikkelig løft på jernbane, men det eneste vi får er prat! – jeg begynner å bli skikkelig lei det. Poltikere som inviterer presse og NSB til krisemøte  slik samferdselsminister Meltveit Kleppa gjør nå, har ingen troverdighet. – og ikke begynn å sparke sjefer nå for å vise at man tar ansvar.

Jeg pendler til Oslo hver dag med tog fra Drammen. I de fleste tilfellene går det meget greit fordi jeg går på såpass tidlig på ruta slik at jeg får sitteplass. Tog er fantastisk. Man kan sitte og jobbe/lese/sove uavhengig av reisens gang. Toget går på – ja- skinner! De fleste pendlere har forståelse for at ting går treigere når været ikke spiller på lag. Men ikke over alle grenser og ikke så ofte og regelmessig som situasjonen er nå, og har vært i mange år. Det er jo ganske utrolig at jernbaneverkets serviceerklæring ikke inneholder noe om punktlighet!

NSB har ingen serviceerklæring! I hvertfall ikke synlig på nettsiden sin. Hvorfor skjuler NSB sin kundeservice for avvikssituasjoner? Hvor er det blitt av deres servicesenter? For det finnes et sett av regler som gir kundene og de reisende rett til billettrefusjoner, erstatninger og plaster på såret når avvikene florerer som nå: Transportvilkår heter det da. Disse finner du først når du leter et stykke ned på betingelser under billetter. Et paradoks er at om NSB klarer å behandle sine forfrosne kunder overraskende positivt - så er det større sjanse for at disse også kan bli fornøyde igjen.

Vi kan lese at NSB og Jernbaneverket nå skal jobbe mer systematisk med problemløsningen, på forhånd.

Du verden! Man vurderer å innføre et kvalitetsikringssystem! Jeg er imponert! Nå kan jeg sove rolig. Ting vil ordne seg. Ironien til side; dette var jommen på tide! Man sier rett ut at man skal prøve akademiske metoder, som man faktisk tror virker. Det må sannelig være krise!

Jeg har tro på at en systematisk jobbing i NSB og Jernbaneverket vil gi mer presise tog, fler tog og større kapasitet. Jeg har tro på akademiske metoder i samarbeid med den praktiske erfaring som ligger i jernbanen. Men de som fortsetter å s i” sånn gjør vi det her” bør ikke lyttes til. De har bevist i mange år at det ikke går bra.

Konkurranse på jernbane? Gjerne det, men kapasiteten må bedres først. Det må ressurser til. Vi ønsker oss jo, i tråd med flere Storingsvedtak, at det skal bygges dobbeltspor mellom pendlerbyene på Østlandet. Jernbaneverket har utredet det i sin stamnettutredning fram til 2040. Det er pinlig seint. Mine barnebarn vil sikkert nyte godt av dette, og i mellomtiden vil boligprisene i Oslo øke enda mer.

Bra med biodrivstoff, men…

… hvordan skal Stoltenberg fylle tankene med bioetanol? Han ønsker jo tydeligvis ikke å bygge opp norsk industri på dette området. Det satte den famøse biodieselsaken i høst effektiv stopper for. Biodrivstoff er et område som Norge kan bygge opp industri på fordi vi har industrikompetanse, prosesskompetanse, finansieringsmuligheter og ikke minst kompetanse på de naturressursene som kan utnyttes; avfall og skog.

Derfor må vi importere bioetanol fra utlandet, gjerne basert på skadelige prosjekter i U-land. Hvorfor bruker ikke Regjeringen de positive mulighetene som finnes for å utvikle nye, bærekraftige arbeidsplasser i Norge? Denne bioetanolen burde vært norskprodusert basert på norske naturressurser som skog og vannkraft.

Regjeringen greier ikke sikre nye næringer tilstrekkelig stabile rammevilkår. I framtiden vil vi måtte importere biodrivstoff. Mulighetene til å bygge opp industri på dette området finnes nå, men vi makter ikke å gripe dem på grunn av lite framsynt politikk fra Stoltenberg. Dette er et klimatiltak som kunne virket både ute og hjemme om man hadde brukt ressurser til å bygge opp norske kompetansemiljøer og produksjon av bioetanol og biodiesel.

Vær klimavennlig!

Nå er det mye fokus på klimatoppmøtet i København og verdens ledere som forhandler, krangler og meler sin egen kake.

Jeg synes fokuset på dette forhandlingsspillet tar fokuset vekk fra enkle klimatilpassninger som privatpersoner og bedrifter kan gjøre. Det er også en fare for at det blir for mye prat og for lite handling.

Politikerne har i høst greid å så tvil omkring biodiesel i den famøse avgiftssaken. Det værste som skjedde da var at tilliten til myndighetene ble sterkt svekket. Neste gang de ber oss gjøre noe for klimaet vil folk og bedrifter være lunkne.

Det er imidlertid mye du og jeg kan gjøre for klimaet, og mange tiltak vil også lønne seg. Det kan være ekstra isolering av hus, nye isolerglass, massivtrehus, passiv hus, varmepumper, el-biler, hybridbiler og en hel haug andre tiltak. I tillegg kan kommuner legge tilrette for økt kollektivtransport gjennom planlegging og utbygging av kollektivtrafikken. Staten er selvfølgelig en viktig aktør her som desverre nøler med å sette igang den store moderniseringen som jernbanen trenger.

Jeg har besøkt en privatbolig av massivt tre under oppføring. Dette er et hus med mye tjukkere vegger enn vanlig fordi de er basert på massivt tre, dvs en mye større andel av veggen består av tre. Dette gir god klimagevinst fordi trevirke fra bærekraftig skogbruk lagrer karbon mens trærne vokser. Produksjonen bruker mindre fossil energi enn  betong og stål. Dette kan også bedrifter gjøre. Viken skog har brukt massivtre fra Krødsherad i sitt kontorbygg på Hønesfoss.

Skal klimautfordringene møtes, må det bli enklere og billigere for oss å velge klimavennlig. Dette er ofte gode tiltak, som også bedrer inneklimaet og er lønnsomme. Hvorfor nøle? Kjøp el-bil, varmepumpe, massivtrehus og lokal mat!

Klok beslutning av fiskeriministeren

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen har nå bestemt seg for å utsette tildelingen av konsesjoner langs norskekysten. Disse konsesjonene som ville ha utgjort 5% økning, var planlagt langs kysten av de tre nordligste fylker.

Dette er en klok avgjørelse av ministeren. Jeg regner med at man vil tillegge avgjørende vekt på problemene med lus og sykdom når dette kommer opp til ny vurdering. Næringen må nå sette inn kreftene på å løse sykdomsproblemene før man kan tenke på en eventuell videre vekst. Næringen må venne seg til å leve med offentlighetens søkelys på seg. Det er positivt med oppmerksomhet. Jeg ønsker oppdrett i Norge i framtiden også. Det er sunn mat og en effektiv kjøttprodusent.

Oppdrettsnæringen har store problemer med å få kontroll over luseproblemet i næringen. Dette utgjør ikke minst en trussel mot næringen selv. Det er deres eget produksjonsapparat som er sykt. Derfor blir det useriøst når FHL går ut å kaller informasjon fra Direktoratet for Naturforvaltning, Havforskningsinstituittet og Mattilsynet som “delvis feilinformasjon og unyanserte uttalelser fra pressgrupper, og vi synes det er trist at regjeringen nå er presset til å gjennomføre en unødvendig og kanskje skadelig stopp i utvikling og forutsigbarhet”

FHL bør lære av viktige aktører i næringen som Marin Harvest som nå er i en prosess med WWF for å lage en standard for bærekraftig havbruk. Da kan man sikre god forvaltning av nærings- og verdikjeden fra forfiske til oppdrett.

Spillet har begynt i København!

Klimaforhandlingene i København starter nå.

I hele høst har media flømt over av rapporter om verre og verre klimatilstander og prognoser, klimaskeptikernes ”avsløringer” og tvil, samt ulike lands utspill i oppspillet mot toppmøtet i København. Der skal over 60 statsledere, blant annet USAs president Barrak Obama og vår egen statsminister Jens Stoltenberg, delta.

I det ene øyeblikket er man positive, i det neste sterkt pessimistiske.

Dette er et forhandlingsspill. Ingen vil vise korta, og gi fra seg muligheter før i siste sving. Dette spillet kjenner vi som fagforeninger. Utenforstående kan bli forvirret av dette, men det er ganske enkelt. De fleste vil løse problemene, men vil ikke betale for mye og er uenige om tidspunkt. Man må ikke komme dårlig ut på hjemmebane når man vender tilbake til den nasjonale virkelighet. Noen få vil spolere hele framdriften, og avtaler nå og senere.

Miljøvernminister Solheim senker ambisjonene. Har tror ikke lenger på en juridisk bindende avtale. Det er det ingen andre som gjør heller. Forhandlingene i København er et av flere skritt mot den endelige løsningen av klimaproblemene. Avklaringer av prinsipper og tidsplaner i en politisk avtale kan også være et meget godt resultat å komme fram til.

Tid er alltid et viktig element i forhandlinger. For kort tid kan være ødeleggende om man trenger å modne problemstillinger og mulige løsninger.  Det er ikke alle land som har like stor bevissthet omkring klima som Norge og Maldivene. Likevel er det viktig at noen er utålmodig og dytter på for å få til en avtale.

Et annet moment som er viktig i forhandlinger er åpenhet. Man må få fram hva som er viktig for en selv samtidig som en signalerer hva en kan tenke seg å bidra med. Det som er viktig for oss, trenger ikke være like viktig for andre. Dette kan skape den nødvendige dynamikk i forhandlingene.

Oppdrettsnæringen må beskyttes mot seg selv!

Villaks står i fare for kun å bli et minne på veggen!

Oppdrettsnæringen driver rovdrift på villaksen og sjøørreten.

Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for naturforskning og Direktoratet for naturforvaltning er krystallklare:

Dagens oppdrettsproduksjon vil ødelegge villfisken om kort tid.

Lakselusa er ute av kontroll. Snart er villaksen bare et minne!

Torstein Moland, leder for Norges Jeger- og fiskerforbund, har rett når han sier at næringen er overmoden for dramatiske tiltak på linje med de industrien måtte igjennom for 40 år siden for og sannere forurensingen av luft og vann. Oppdrettsnæringen vil ikke overleve om de får et stempel som naturødelegger på seg. De ødelegger sitt eget produksjonsapparat: fisken selv.

Oppdrettsnæringen vil rydde i eget hus, og det er jo positivt.

Så langt har de ikke vist at de makter. Regjeringen, med en fiskeriminister som er innhabil i forhold til næringen på grunn av eierandel i et oppdrettfirma, vil ikke gjøre noe. Det er jo patetisk når hun påstår at hun ikke har eiermakt i egen bedrift med 10 % eierandel. Jeg håper ikke oljefondet tenker på samme måte, det forvaltes jo av samme Regjering.

Regjeringen må ta ansvar og det fort.

Om noen måneder går smolten ut av elvene og møter milliarder av lus klare til å suge livet ut av den siste norske villaksen. Nå er det på tide at Stoltenberg setter foten ned og gir oppdrettsnæringen de begrensinger de behøver. Økningen i antall konsesjoner må stanses!

Oppdrettsnæringen er ikke bærekraftig. Verken i forhold til egen drift eller villaksen.

Skal jeg kjøpe laks neste gang jeg handler fisk?