Revidert statsbudsjett

Overskuddet i Norge øker og bruken av oljepenger går ned. Det går godt i fedrelandet. Kanskje vi skulle begynne å bruke litt penger på infrastruktur?

Vi får lavere inflasjon (1,4 %) enn forventet og høyere lønnsvekst (4 %) enn i statsbudsjettet som ble vedtatt i høst. Vi ligger 16 mrd under handlingsregelen. Makkerne Johnsen og Stoltenberg er redd for å bruke penger til investeringer. Ved utgangen av året har vi nesten 4 billioner kroner i oljefondet. Det er ufattelig mye penger.

Slike summer er sårbare ovenfor internasjonale konjunkturer. Om valutakursene svinger og næringslivet i verden sliter, kan verdiene svinge kraftig. Jo mer vi har på bok ute, jo større er risikoen. Det virker rart at Statsminister Stoltenberg er så redd for å bruke disse pengene innenlands. Det er greit å låne milliarder av kroner til tysk samferdselssatsing til rente på 1,6 %, men å bruke de samme pengene i Norge går ikke fordi de er inflasjonsdrivende. Med 1,4 % inflasjon er det vel ikke det problemet som er størst. Jeg mener Regjeringens nedprioritering av innenlandske investeringer er ulogisk og skadelig for norsk velferd og verdiskapning.

Jeg mener også at vi nå begynner å ta en litt for stor risiko på oljefondet. Dette er en pengeplassering av en så stor størrelse at verdien blir avhengig av forhold internasjonalt som vi ikke kontrollerer. Finanskrise, gjeldskrise og andre lands økonomier kan ikke bestemmes i finansdepartementet. Investeringer i Norge på vei, jernbane, skoler og helsevesen, vil være varige verdier som øker velferd og verdiskapning. Hvorfor investerer vi ikke mer i det?

Naturviterne og Akademikerne var i går i Stortingshøring om klimameldingen. Der hevdet vi at tiden er overmoden for ny finansieringsmodell for samferdselsutbygginger for å sikre raskere utbygging. Revidert budsjett tydeliggjør dette behovet.

Regjeringen styrker miljøområdet med 144 millioner kroner til ulike miljøtiltak. Av dette gjelder 78 millioner kroner gjennomføring av nasjonalparkplanen og 36 millioner kroner tiltak for bevaring av villaksen. Videre foreslås det en bevilgning på 23 millioner kroner til fornyelse av jordobservatoriet i Ny-Ålesund på Svalbard. Naturviterne er fornøyd med denne tilleggesbevilgingen. Bruk og vern krever resurser og kompetanse. Villaksen er trua og må sikres.

Det bevilges en tiltakspakke på 150 millioner til treforedlingsindustrien. Det er viktig å ta problemene i norsk industri på alvor. Naturviterne håper denne bevilgningen gjør næringen sterkere. Det viktige nå er å sikre lønnsomhet gjennom gode og forutsigbare rammevilkår for industri basert på norske råvarer. Her har Regjeringen en jobb å gjøre.

Med kompetanse skal laksen forvaltes

Norske lakseelveiere har vært på studiebesøk i Skottland for å lære fra verdens eldste og kanskje beste forvaltning av lakseelver, i hvert fall hva gjelder laksestammens vilkår.

De er blitt fasinert av at river Dee har ansatt egen biolog som overvåker elven, antall gytende laks, lakseyngel, overleving, forsituasjon og økologisk situasjon i elven. Det høres meget bra ut og som leder for en fagforening som alltid peker på behovet for mer kunnskap og kunnskapsbasert forvaltning, må jeg si at jeg liker tanken.

Forvaltningen av laksestammen må være kunnskapsbasert. Beskatning bør avpasses etter stammen størrelse og vitalitet. Pleie av elven og laksen som lever der bør gi en sunnere og større laksestamme som igjen vil kunne gi større fangster både i antall og størrelse. Elveeierne er nok utvilsomt fristet av muligheten til et bedre marked. River Dee er en av verden mest berømte lakseelver og det er nok ikke billig å fiske der. Absolutt ikke en aktivitet for hvermansen.

Norsk lakseelvforvaltning har fokus på at det tilbys laksefiske som lavterskelstilbud for alle som er interessert, uansett størrelsen på pengepungen. Det er typisk at det allerede i idéfasen ropes etter offentlig finansiering av biologene. Det kan tenkes at det er en god ide, men det setter noen rammer for stillingene og hvilke mål de skal jobbe etter.

Først og fremst vil det offentlige ønske at laksebiologer organiseres i en allerede eksisterende organisasjon. Statens Naturoppsyn peker seg ut som en naturlig kandidat. De er allerede organisert under Direktoratet for naturforvaltning og har bredt ansvar i forvaltningen av norsk natur.

Dernest bør forvaltningen av lakseelver sørge for at det tilbys fiske til et bredt lag av folket. Noe annet vil ikke bli akseptert av politikere som er opptatt av fiske og friluftsliv som trivsels- og helsefaktor.

Noe av problemet for lakseforvaltningen er det som skjer før fisken kommer opp i elvene. Oppdrettanleggene medfører en smitterisiko for sykdommer og parasitter, samt fare for genetisk forurensing på grunn av rømming. Biologer med ansvar for lakseforvaltning bør absolutt også ha mulighet til å overvåke tilstanden i laksenæringen slik at man kan se utfordringene i sammenheng. I laksenæringen overvåker allerede mattilsynet tilstanden. Her må noen forvaltningsmessige grenser gås opp. Et samarbeid mellom SNO og mattilsynet bør være mulig selv om de ligger under hvert sitt departement som ikke alltid kommuniserer like bra. Når det gjelder laks bør målene for Miljøverndepartementet og Mat og Landbruksdepartementet være felles.

Om elveeierne finansierer stillingene selv, kanskje i samarbeid med oppdrettsnæringen, står de friere i organiseringen, men målene bør være de samme. Jeg vil oppfordre disse to næringene til ikke å lene seg for mye på det offentlige i denne saken. Vis at dere tar ansvar selv!

Skogbrukets samfunnskontrakt

Skogeierne i Norge forvalter 1/3 av arealet. Når vi vet at halvparten av Norge er fjell, blir mesteparten av det som er igjen skog. Det er med andre ord viktig hvordan skogen forvaltes.

Skogen skal bidra med mange ting; arena for friluftsliv, sanking av bær og sopp, jakt og fiske, produksjon av tømmer til ved, trelast og treforedlingsindustri og produksjon av miljøgoder som biologisk mangfold og økosytsemtjenester. Listen er lang og en kort oppramsing gir ikke et fullstendig bilde. Alle har et forhold til skog.

Nå har skogen fått en ny oppgave; binde CO2. Det har riktignok vært primærproduksjonen i skogen til alle tider, men nå er det en offisiell del av skogens oppgave i klimameldingen. Det er positivt.

Regjeringen vil ha mer skog i Norge. Skogeierne skal plante mer. Ikke bare der det er skog, men også i skogreisningsstrøk. Jeg skal la debatten om treslagsskifte og fremmede treslag ligge her. Regjeringen får uansett mye gratis fra skogbruket. Kulturlandskapet og fjellet gror igjen, så uansett vil vi ha mer skog i Norge om 100 år.

Skogbruket er enige i satsingen. Ja, mer enn det; det jubles! Fint det, men hvorfor er man så redd for statlige pålegg til planteantall? Hvorfor vil ikke næringen ha forskriftsmessige tall på hvor mye som skal plantes?

Etter hogst vil planting i all hovedsak være den rette foryngelsesmetoden. Det er viktig at skogbruket planter et tilstrekkelig antall planter som sikrer produksjonen. Plantetallet har de siste årene vært lavere enn det faglige eksperter anbefaler. For mange skogeiere skuler seg bak dårlig naturlig foryngelse og påstår at lauvkrattet skal bli ved.

Jeg tror skogbruket hadde fått en tydeligere og dermed sterkere samfunnskontrakt om man hadde et lovfestet misteantall på planting slik som svenskene har. Der borte i øst slurves det ikke med foryngelsen. Skogbruket er helt avhengig av å kunne dokumentere en tilstrekkelig planting etter hogst for å legitimere at klimaet reddes av skogen. De har fortsatt en vei å gå for å gjøre skogbruket bærekraftig.

Klimaflesk?

Regjeringen la i dag fram den lenge etterlengtede klimameldingen. Det har vært sterk drakamp internt mellom de tre rødgrønne partiene, men nå er resultatet klart.

Det er store ord som kommer i Regjeringens klimamelding:

• 2/3 av klimakuttene skal tas hjemme som avtalt i klimaforliket, men tidshorisonten utsettes
• Det etableres et nytt klima- og energifond som bygger på det eksisterende Energifondet. Avkastningen skal gå til klimatiltak i industrien
• Forsert utbygging av dobbeltspor i intercity(IC)-triangelet på Østlandet. Tidfestes i NTP.
• CO2-avgiften for oljeindustrien økes med 200 kroner tonnet. Det er nesten en dobling.
• Opptrappingskrav til energikravene i bygg
• Økt vekt på skogens betydning i klimasammenheng

Det er positivt at Regjeringen fortsatt holder på klimaforlikets krav til at 2/3 av kuttene skal tas innenlands. Norge må ta sin del av klimakuttene selv om det monner lite i global sammenheng. Det er prinsippet som er viktig her. Hvordan kan vi forvente at andre skal kutte hos seg når vi med vår rikdom og velstand vil kjøpe oss kutt i utlandet? Det går ikke, og Regjeringen har nå ennå en stund mulighet til å beholde verdigheten og troverdigheten. Men du skyver på tidsfristene. Det betyr nok at vi ikke oppfyller dette kravet med det første.

Et Klimafond der avkastningen går til gode klimatiltak i Norge er et stort pluss. Stoltenberg klarer på denne måten å signalisere at Regjeringen vil bruke mye penger på dette fordi man snakker om 50 mrd i grunnkapital innen 2020. Det betyr at man holder seg innenfor handlingsregelen samtidig som man gir inntrykk av å ha en pott utenfor budsjettet. Smart.   Det er avkastningen som skal brukes, så det er ikke snakk om store summer pr år, men det er et steg i riktig retning. I tillegg må selvfølgelig alle framtidige statsbudsjett ha en klima og miljøprofil på alle budsjettområder.

Forsert utbygging av dobbeltspor beregnet for høyhastighetstog i IC-triangelet er et kjempesteg som Regjeringen bare ikke kunne komme utenom. Jernbaneutbyggingen har vært en skam for Norge så langt. Man kan ikke gi guttungen togsett til Jul og så bare spandere en halv sving. Det er slik Regjeringen til nå har holdt det norske folk for narr. De signaliserer økt takt på utbygging, men er ikke konkrete. Jeg skulle ønsket meg mer forpliktende formuleringer, men det positive er at kollektivtransport skal ta all veksten i trafikken. Selvfølgelig er det positivt at sykkelstier får doblet bevilgningene, ikke minst i et folkehelseperspektiv.

CO2-avgiften blir nok ikke populær hos NHO. Det er et nødvendig tiltak for å begrense utslippet av klimagassen fra oljeindustrien. Det viktige nå er at Norge presser på for at flere land skal ha tilsvarende nivå. Avgiften er riktig medisin for å redusere utslippet av CO2 på verdensbasis. Konkurransevridning er uheldig for norsk industri. Regjeringen må gjøre sitt for å sikre konkurransekraften i Norge.

Energikrav til bygg har lenge vært et krav fra Naturviterne. Det er positivt at Regjeringen nå setter fokus på dette. La oss håpe at det offentlige går foran med et godt eksempel.

Det er meget positivt at skogbruket får en større plass i klimaarbeidet. Landet gror igjen og Regjeringen får derfor mye gratis. Det er også positivt for skogbruket at de får enda et bein å stå på i sin samfunnskontrakt. Jeg håper at man har virkemidler gode nok for å sikre tilvekst og bruk av skogprodukter til bygg og energi. Jeg er redd for at foryngelsesplikten ikke blir sterk nok. Skogplantingen er altfor lavt i Norge i dag i forhold til avvirkningen og det burde vært bruk enda sterkere lut for å sikre god nok foryngelse etter hogst.

Regjeringen har åpenbart slitt for å komme fram til enighet. Det er naturlig. Nå får vi se om man har kraft nok til å følge opp med konkrete bevilgninger. Særlig på kollektivtransport og jernbaneutbygging mener jeg at de burde gått lenger i å tidfeste en utbygging. Nå blir det enda et bombastisk signal om videre utredning og planlegging. NTP mer bare en plan, ikke et utbyggingsvedtak med tidfestet oppstart og bevilgning. Det glemmer mange.

Alt i alt må vi si at klimameldingen er et skritt i positivt retning. Naturviterne vil finlese meldingen og gi videre innspill i prosessen. Nå må Regjeringen gjøre det de lover. Vi trenger handling nå. Statsbudsjettet til høsten blir første prøvestein for Stoltenberg.

 

Laksenæringene i Norge sliter med bærekraften

124 lakseelver er stengt for fiske av Direktoratet for Naturforvaltning. Grunnen er for lite gytende laks og manglende rapportering. Elveeiernes organisasjon, Norske lakseelver, mener oppdrettsnæringa må ta skylda. De taper nesten 300 millioner kroner i år på stenginga påstår de. Havbruksnæringa mener bildet er sammensatt og vil ikke ta hele ansvaret.

Naturviterne mener det er legitimt og riktig å bruke ressursene i hav, fjorder og elver på både oppdrett av fisk og lakseturisme. Det er bra at ressursen utnyttes. Havet er et effektivt økosystem for produksjon av protein for menneskeføde og dette gir betydelig overskudd og arbeidsplasser i distriktene. Kanskje ikke så mange som oppdrettnæringa vil gi inntrykk av, men likevel en faktor som må regnes med.

Laksefiske i norske lever er en viktig del av reiselivsnæringa i ellers næringssvake strøk. Det er ikke bare en hobby for pengesterke. Alle kan få fiske laks i Norge om du har tålmodighet til det. Denne delen av norsks utmarksnæring må i all framtid være en sommeraktivitet som preger elvene langs fjord og kyst.

Samtidig må lakseresursene i elvene sikres gjennom god forvaltning. Den økonomiske og sosiale bæreevnen er nok ivaretatt, men den biologiske må sikres bedre.  Når mange elver blir stengt på grunn av manglende rapportering viser det at for mange elveeiere ikke har tatt signalene om bedre rapportering av fangster. De har nok fått noen svært tydelige hint av forvaltningen i flere år. Det er på tide at de våkner. Selv om elvene er små, må det rapporteres. Jeg må jo selv rapportere de få dyra jeg feller under småviltjakta. Hvis elveeierne mener de forvalter en unik ressurs, må de få orden på rapporteringen i løpet av året.

Oppdretterne må erkjenne at så store konsentrasjoner av laks som det finnes i mærene langs kysten av Norge i dag gir et betydelig press på villaksen når det gjelder sykdommer og lus. Genetisk forurensing av lokale laksestammer på grunn av rømming kommer i tillegg. Disse faktorene må komme under kontroll gjennom bedre avlusningsmetoder, langt sikrere mærer og bedre sykdomskontroll. Jeg tror oppdrettsnæringa har begynt å forstå at disse utfordringene må tas på alvor og at det må gjøres på en troverdig måte.

Det er nå på tide at havbruksnæringa og elveeierne blir enige om felles mål og virkemidler for å sikre en bærekraftig forvaltning av norske lakseressurser. Det innbefatter løsning på problemene med rømming, lakselus og sykdommer. Det innebærer en riktig plassering av oppdrettsanlegg og et nivå på produksjonen som gir et levelig sykdomspress på villaksen. Videre må villaksen slippe å konkurrere med rømt oppdrettslaks i elvene. Elveeierne må regulere fangst av laks etter bestanden i hver enkelt elv og gi rapporter som underbygger en slik bestandskontroll.

Lønnsoppgjøret må sikre kompetanse!

Målet for det offentlige er å levere tjenester med best mulig kvalitet til riktig tid. For å få dette til må stat og kommune har riktig kompetanse. Uten akademisk kompetanse blir tjenestene dårligere. Forvaltningen av naturressurser og matproduksjon blir ikke bærekraftig uten spesialkompetanse på natur. Det må være mulig for lokal arbeidsgiver å rekruttere og beholde den nødvendige kompetanse. Statens lønnssystem gir ikke den muligheten.

Demokratiet er avhengig av akademisk kompetanse. Uten godt beslutningsgrunnlag basert på vitenskapelig fagkunnskap kombinert med lokalkunnskap, blir det dårlige vedtak. Kommunikasjonen mellom politikere og administrasjon er avgjørende for levende demokrati og gode løsninger. Da må det offentlige sikre seg de beste akademikerne!

Knapt noen av de store oppgavene i det offentlige lar seg løse uten akademisk kompetanse. Særlig innen Naturviternes områder er det mange som tror seg til ekspertise. Natur er liksom noe alle kan nok om. Det er en stor og kostbar myte! Naturen ordner ikke alltid opp selv. Naturressursene kan ødelegges eller forvaltes bærekraftig. Naturviterne ønsker det siste. Vi tror mange er enige med oss om de tenker seg om.

Stat og kommune tror man sparer på å holde lave lønninger for akademikere. Det er en illusjon! Når viktig kjernekompetanse i det offentlige stadig blir hengende mer etter lønnsmessig sine kolleger i privat næringsliv, får det uheldige konsekvenser for det offentliges evne til å gjennomføre sine oppgaver til beste for innbyggerne og næringsliv.

Naturviterne og Akademikerne mener at problemene må løses sammen med, og overfor dem problemene gjelder. Dette betyr at en langt større del av lønnspotten må fordeles lokalt. Det fører ikke til umiddelbar urettferdighet at den lokale leder deltar mer aktivt i lønnsforhandlingene. Det er en grov undervurdering av lokalt samarbeid og lokale tillitsvalgte.

Det er også en myte presentert av våre kolleger i andre hovedorganisasjoner at Naturviternes og Akademikernes lønnspolitikk vil ødelegge den norske modellen for lønnsoppgjør. Dette er selvfølgelig feil. Vår politikk vil videreføre sentrale forhandlinger om rammen for oppgjørene. Rammen skal bare fordeles lokalt og det vil gi en bedre tilpasset og mer effektiv fordeling av lønn til akademikere. Jeg kan heller ikke se at fjerning av lønnstabellen og overgang til årslønn presentert som et kronebeløp skal sette noe som helst i fare.

Vi har i dag en pussig situasjon: staten og Akademikerne er enige om at en større del av lønnspotten skal fordeles lokalt. Men vi får ikke en egen avtale til tross for at Akademikerne organiserer halvparten av akademikerne i staten. Vi blokkeres av andre arbeidstakergrupper som enten ikke opplever å ha tilsvarende problemer eller som ønsker å løse sine problemer på andre måter. De kan godt lage sine egne avtaler, men de bør ikke samtidig ha noen plass ved løsningene av de utfordringene som staten og Akademikerne skal løse seg imellom.

Bygge inn i granskauen?

Vårt lands hovedstad, Oslo, vokser kraftig. Det er allerede tusenvis av boliger under planlegging og bygging i Oslo kommune. Men noen vil ha mer. Byen trenger 100 000 boliger innen 2030. Fremskrittspartiet vil bygge utenfor markagrensen og nå vurderer Oslo å flytte markagrensen noen steder.

Fordelen med en markagrense er at arealene på innsiden utnyttes bedre; Randsoner langs veier og T-bane, gamle nærings- og industriareal og til og med gamle villaområder som kan fortettes.
Med en grense å jobbe mot, tvinges man til å finne en effektiv struktur på innsiden. Det beste med markagrensen er ikke store friluftsarealer, men at vi unngår endeløse forstadsområder som krever en dyr infrastruktur av veier, rør og ledninger.

Oslomarka er viktig forfriluftsliv og sport for mer en million mennesker, men den har ikke greid å utjevne levealdersforskjellene mellom øst og vest i Oslo.

Den viktigste arenaen for friluftsliv for folk flest er skog og grøntareal som ligger svært nær bostedet. Mindre enn en kilometer er det beste. Om avstaden er større vil terskelen for å bruke arealet bli høyere.

Det viktigste Oslo kan gjøre for å holde befolkningen i sunn aktivitet, er å sikre en god grøntstruktur. Elvene bør åpnes og tilrettelegges med gang- og sykkelveier. Parker og hundremeterskoger må finnes i nærheten av alle boliger. Man må sikre måter å forlytte seg lange avstander i byen til fots eller på sykkel. Et gang- og sykkelveinett over hele byen. Om du møter en firefeltsvei eller et ugjennomtrengelig villaområde blir turen kort og neste gang blir du sittende foran TV’n.

Ulempen med en markagrense kan være at den ligger feil i forhold til biologisk mangfold på innsiden og at den tvinger fram dyrere løsninger. Om man “bytter” arealer fram og tilbake over grensen tror ikke jeg er et stort problem.

Likevel synes fordelene med en markagrense mye større enn ulempene. Flere byer enn Oslo burde ha en grense som ligger tett opptil eksisterende bebyggelse. Flere norske byer består nå av vidstrakte boligområder som bidrar til nedbygging av matjorda og viktige friluftsarealer. Disse byene burde lære av Oslo: en markagrense bidrar til mer rasjonell og effektiv utnyttelse av sentrumsnære arealer. Markagrense er ikke et svermerisk tiltak for å sikre nikkersadelen boltreplass: det er god forvaltning av sentrumsarealer!